Troens sekulære forsvarere

Of all the questions I fielded during the course of my recent book tour, the only ones that really depressed me were those that began "I'm an atheist, BUT...""
Richard Dawkins

Enten man liker det eller ikke, har den siste tidens bestselgere fra profilerte ateister som Richard Dawkins, Sam Harris, Daniel Dennett og Christopher Hitchens bidratt til å sette religionsproblematikken på dagsorden en gang for alle. Der hvor tabuet mot å kritisere religion tidligere gjorde det enkelt å lukke øynene og late som ingenting, har konflikten mellom fornuft og religion med ett brutt ut i full offentlighet. At dette vekker negative reaksjoner fra religiøst hold er ikke annet enn man måtte forvente. Mer overraskende er det kanskje at mange av de giftigste reaksjonene i forsvar av religionen har kommet fra sekularister som nærmest konkurrerer om å distansere seg fra ”nyateistene”. Uttrykk som ”fundamentalistisk ateist” har med ett blitt hverdagskost, selv fra personer som ikke tror på Gud noe mer enn jeg gjør. Av responsen jeg selv har mottatt i løpet av min tid som religionskritiker på nettet, har minst 90 % vært overveldende positiv, men selv her har de mest fiendtlige og hysteriske reaksjonene merkelig nok kommet fra ikke-religiøst hold. Denne artikkelen er mitt svar til troens sekulære forsvarere.

1. Tro på Gud eller tro på tro?

"I can only feel profound moral reprobation for those who say that religion ought to be believed because it is useful, and that to ask whether or not it is true is a waste of time."
Bertrand Russell

I boken Breaking the Spell – Religion as a Natural Phenomenon skiller filosofen Daniel C. Dennett mellom tro på Gud og det han kaller "tro på tro". De som tror på tro kan eventuelt også tro på Gud – eller ikke – men det primære trosdogmet er at religiøs tro er et gode i seg selv enten troen objektivt sett er riktig eller gal. Å "ta fra" andre troen er for disse nærmest for et tyveri å regne, og noe av det verste man kan gjøre.

Til dels heter det at religiøs tro er, om ikke akkurat nødvendig, så i hvert fall en avgjort fordel med tanke på å utvikle god moral. Her har vi for øvrig nok en parallell til folk som tror på Gud: Av sistnevnte får Gud gjerne æren for alt som er positivt, men aldri skylden for noe som er negativt. Tilsvarende er folk som tror på tro som regel mer enn villige til å gi troen selv æren for alle gode gjerninger utført av troende enkeltindivider eller religiøse organisasjoner, mens skylden for korstog, inkvisisjoner, sharia-lover og islamsk terrorisme alltid legges alle andre steder. Slik Sam Harris påpeker i Letter to a Christian Nation, er det et problem i seg selv at religion gir folk dårlige grunner til å være god når gode grunner faktisk eksisterer. Ikke bare leder religionen fokus bort fra de gode grunnene til å være god, men den gir oss også dårlige grunner til å være ond. Uten religion ville vi fremdeles hatt alle de gode grunnene til å være god, mens flere av de dårligste grunnene til å være ond simpelthen ville opphørt å eksistere.

Et annet vanlig argument er at troen for mange er en kilde til trygghet, trøst, håp eller mening i tilværelsen, og å ta fra dem dette er bare altfor hjerterått og ufølsomt. Merk for det første det nedlatende ved hele denne forestillingen om at "andre folk trenger religion, og hvis du tar den fra dem vil deres verden falle i grus", formodentlig fordi de er for svake til å takle sannheten og trenger en komfortabel livsløgn for å klare seg gjennom hverdagen. Selvsagt må vi alle vokte oss mot å bli for dømmende, men jeg kan ikke se at det er noe bedre å utpeke de troende til en gjeng med stakkarslige ofre som trenger vår medynk. Dette er kun infantilisering og utilgivelig nedlatende. For øvrig kan troen være en kilde til alt annet enn "sjelefred" for personer som er oppdratt fra barndommen til å oppfatte seg selv som "syndere" og tro de trenger en ufortjent tilgivelse eller benådning fra Gud for å unnslippe helvetes redsler.

2. Politisk korrekthet og kulturrelativisme

"Cultural relativism and its more seemingly palatable multiculturalism have lowered standards and redefined values to such depths that not only are all cultures and beliefs deemed equally valid, they seem to have taken on personas of their own blurring the distinction between individuals and beliefs (whether theirs or imputed) ... As a result, concepts such as rights, equality, respect and tolerance, which were initially raised vis-à-vis the individual, are now more and more applicable to culture and religion and often take precedence over real live human beings. This is why any criticism and ridiculing of or opposition to beliefs, cultures, religions, gods and prophets are being deemed racism, disrespecting, inciting hatred and even violence against those deemed believers."
Maryam Namazie

Et poeng som går igjen hos alle de nevnte forfatterne, men uttrykkes spesielt presist av Sam Harris, er at tabuet mot å kritisere religion har gjort oss så godt som fullstendig handlingslammede i kampen mot religiøs ekstremisme. Man kan til nød kritisere det ekstremistene gjør, men å kritisere troen som motiverer dem oppfattes som intolerant, respektløst, og mer eller mindre jevngodt med å angripe deres etnisitet eller rase. Skrekkeksempelet på dette har vært forsøk i flere vestlige land på å kriminalisere "islamofobi", eller krenking av religiøse følelser generelt, som eksempler på rasistisk "hatkriminalitet".

Til dette vil jeg for det første innvende at intoleranse mer eller mindre per definisjon er noe som går ut over mennesker og ikke ideer. Rasisme er intoleranse eller diskriminering mot personer av kjøtt og blod på grunnlag av hovedsaklig medfødte egenskaper relatert til genetisk og geografisk opphav. Å bruke ord som "intoleranse" eller "rasisme" om kritikk av et sett med abstrakte, filosofiske ideer om teologi og metafysikk er en ren kategorifeil og en grotesk pervertering av språket.

Hva "respekt" angår, vil jeg hevde at man ikke kan vise andre respekt uten å behandle dem som voksne, ansvarlige og rasjonelle individer. Dette gjør man ikke ved å bare fortelle folk det man tror de vil høre eller det man tror er mest strategisk lønnsomt for å vinne dem over på sin egen bølgelengde (Se siste punkt). Tvert imot, er den eneste måten å vise andre respekt på, så vidt jeg kan se, å ta dem på alvor og appellere til deres fornuft. Dette gjør man nettopp ved å motsi dem dersom man er uenig og gi dem sine oppriktige grunner for å mene de tar feil. Alt annet er kun infantilisering og vitner i realiteten om det motsatte av respekt, ettersom det i utgangspunktet forutsetter at motparten ikke kan forventes å forholde seg rasjonelt til motargumenter.

Når ateister som jeg argumenterer mot religion, blir vi ofte beskyldt for å krenke andres "religionsfrihet" eller "rett til å tro hva de vil". Nå er det selvsagt ingen som kan nekte andre å tro noe som helst, men det er verken en frihet eller en menneskerett å slippe å bli motsagt. Å respektere andres rett til å tro er heller ikke synonymt med å respektere troens innhold. Å spille på "sårede følelser" er kun en lite aktverdig hersketeknikk for å legge lokk over en uønsket debatt og bringe kritikerne til taushet. At noen på denne måten forsøker å immunisere troen mot kritikk, kan nesten bare tolkes som en indirekte innrømmelse av at noe er galt med den. Dersom en ide virkelig har livets rett, burde den ikke ha noe å frykte fra kritikerne. Ideer som trenger å "holdes hellige" for å overleve, har ikke livets rett i utgangpunktet.

Det sikreste tegnet på at noen driver med ideologisk propaganda er hvis de hevder at intoleranse og vold i religionens navn ikke har noen støtte i Bibelen. At dette er tøv kan vi vite simpelthen ved å lese det som står der. Tenk deg en menneskelig superdiktator i et land langt borte som sa og gjorde alt det samme som Gud skal ha sagt og gjort i følge Bibelen. I så fall ville trolig de fleste i vårt samfunn reagert med intens avsky og massiv fordømmelse mot enhver som tok parti med diktatoren. Bytt ut vår imaginære diktator med en like imaginær gud, og en stor del av indignasjonen retter seg i stedet mot dem som kritiserer den samme umoralen. Hvis ikke dette er dobbeltmoral, er ingenting det.

Det som populært kalles "politisk korrekthet" hviler til syvende og sist på dogmet om at ingen gruppe noensinne har gjort noen ting "bedre" eller "riktigere" enn noen annen og gir seg til dels utslag i tabuet mot å innrømme at verdikonflikter i det hele tatt eksisterer: Det får simpelthen ikke lov å være sant at ikke alle kulturer verdsetter demokrati, likestilling, individuell frihet og menneskerettigheter like høyt som vår egen.

Den normative kulturrelativismen [1] går til den motsatte ytterlighet og postulerer at kulturforskjeller er absolutte slik at ingen verdier eller normer kan ha noen gyldighet på tvers av kulturelle skillelinjer. Å bedømme andre kulturers måte å gjøre ting på ut fra slike "vestlige" begreper som demokrati og menneskerettigheter oppfattes av disse som etnisk diskriminering, sjåvinisme og kulturimperialisme. Resultatet er at holdninger og handlinger som aldri i verden ville blitt tolerert fra en vestlig sekularist, ikke bare tolereres, men forvares mot kritikk med nebb og klør dersom de på noen måte kan sies å være del av andres kultur. Slik ender kulturrelativismen opp med å forsvare dem som virkelig forkynner "hate speech".

I sin iver etter å forsvare andres rett til å praktisere sin kultur faller det kulturrelativistene heller aldri inn å spørre om de faktisk ville ønske å gjøre det dersom de fikk muligheten til å velge selv uten noen form for indoktrinering eller press. Tross alt har ingen valgt å bli født inn i en bestemt kultur. Heller ikke i vår del av verden har demokrati, likestilling, individuell frihet og menneskerettigheter alltid stått like sterkt som i dag. I løpet av noen få århundrer – eller sågar årtier – har vi helt eller delvis kvittet oss med slikt kulturelt "arvegods" som kongediktatur, slaveri, tvangsekteskap, dødsstraff, kvinnediskriminering og rasisme. Homofili ble avkriminalisert så sent som 1972. De samme grunnene som fikk oss til å innføre disse endringene, er også tilgjengelige for personer med en annen kulturbakgrunn. Vi har alle de samme grunnleggende behovene i kraft av å være mennesker, og ingen liker å være undertrykt. Noen av de modigste menneskene på jorden i dag er tidligere muslimer som risikerer sine liv i kampen for nettopp slike rettigheter som "ikke passer" for folk med deres kulturbakgrunn i følge kulturrelativistene.
___________________________________________________

1. Se Dagens Ateist ang. forskjellen mellom normativ og metodisk kulturrelativisme.


3. Korrelasjon vs. årsak og alibi-argumentet

"And so it is that when a Muslim suicide bomber obliterates himself along with a score of innocents on a Jerusalem street, the role that faith played in his actions is invariably discounted. His motives must have been political, economical, or entirely personal. Without faith desperate people would still do terrible things. Faith itself is always and everywhere exonerated."
Sam Harris

Enten kritikken kommer fra sekularister eller troende, er det to innvendinger som synes å være så godt som obligatoriske. Den første av disse følger grovt sett formelen:

"Så det du sier er at religion fører til vold fordi noen voldelige personer tilfeldigvis er religiøse? Det er like dumt som å si at briller fører til vold fordi noen voldelige personer bruker briller!"

Dette er en typisk stråmann: Man angriper et oppdiktet eller parodiert standpunkt og utgir det for å være motpartens. Verken jeg eller noen annen ateist jeg vet om har noensinne hevdet noe slikt. Jeg har tidligere skrevet en hel artikkel om hvordan intoleranse og vold i religionens navn følger helt naturlig av å virkelig tro det som ekstremistene faktisk hevder å tro, med støtte fra Bibelen eller Koranen. Ikke ett av argumentene baserer seg på at noen voldelige personer tilfeldigvis også er religiøse.

Dette bringer oss imidlertid over til innvending nr. 2. "Alibi-argumentet" sier at ugjerninger i religionens navn uansett aldri er motivert av religionen selv. Samme hva ekstremistene selv måtte hevde, sier alibi-argumentet at det egentlige motivet er sekulært, enten det er makt, penger, etniske konflikter, undertrykking, desperasjon eller simpelthen ren ondskap. Religionen tjener kun som et beleilig alibi for handlinger som ville blitt begått uansett av helt andre grunner. Fordelen med å uttale seg om hva som ville skjedd i hypotetiske situasjoner, eller hva som egentlig foregår i hodene på andre, er selvsagt at det aldri kan motbevises, og argumentet fremsettes gjerne med en overbevisning som ikke står i noe rimelig forhold til begrunnelsens styrke.

Spørsmålet som her tvinger seg frem er hvorvidt religiøse ekstremister faktisk tror det de hevder å tro. Hvis svaret er ja, kan jeg ikke se hvordan de i det hele tatt kunne unngå å bli motivert av det. Slik Sam Harris har påpekt, er et av problemene vi har som ateister eller moderate troende at vi selv ikke aner hvordan det er å virkelig tro det som religiøse fanatikere hevder å tro, derfor får vi oss ikke helt til å akseptere at noen andre gjør det heller. Jeg vil likevel be leseren forsøke å forestille seg hvordan det ville vært å være 100% overbevist om følgende:

"It's as if a very high, impenetrable wall separated you from Paradise or Hell. Allah has promised one or the other to his creatures. So, by pressing the detonator, you can immediately open the door to Paradise — it is the shortest path to Heaven"

"the first drop of blood shed by a martyr during jihad washes away his sins instantaneously. On the Day of Judgment, he will face no reckoning. On the Day of Resurrection, he can intercede for 70 of his nearest and dearest to enter Heaven; and he will have at his disposal 72 houris, the beautiful virgins of Paradise."
http://www.timesonline.co.uk/article/0,,7-1692606,00.html

Prøv deretter å spørre deg selv: "Hvis alt dette definitivt var sant og jeg visste det, hva ville jeg gjort?" Ville det i det hele tatt vært et rimelig alternativ å ikke være en jihadist gitt slike premisser? Et hovedproblem med religiøs tro er at den tillater ellers intelligente folk å tenke og handle som om slike utsagn var sanne selv om de ikke er det. Ekstremismen er simpelthen det som følger, helt naturlig, av dette.

Hvis tidligere erfaring er noen indikasjon, kan vi sikkert diskutere til dommedag hvorvidt alt dette snakket om martyrium og paradis bare er propaganda eller om selvmordsbomberne faktisk mener det de sier. Men hvis de mener det, virker det lite sannsynlig at dette ikke gjør noe med motivasjonen. Å anta at de troende ikke bryr seg om hvorvidt de får en evighet av lykke eller en evighet av tortur etter døden er kort og godt ikke et alternativ. Hvis vi skal godta alibi-argumentet, må vi derfor nesten gå ut fra at religiøse ekstremister ikke tror det de hevder å tro.

Min første reaksjon på dette er å ønske det var sant, ettersom det ville fått verdenssituasjonen til å virke langt mindre skremmende enn den ellers gjør. Hvis ekstremistenes overordnede mål er sekulært, har vi i det minste en felles interesse av å unngå at jorden blir ubeboelig. Det har vi ikke med fanatikere som er beredt til å ofre alt jordisk til fordel for en hinsidig fantasiverden.

Selv om jeg oppriktig håper jeg tar feil, har jeg fremdeles til gode å bli overbevist. Det er simpelthen for mye som ikke gir mening før troen tas med i regnestykket: Hva er det sekulære motivet som uansett ville fått tusener av velfungerende unge menn, som ikke lider noen personlig nød, til å sprenge seg i luften midt i en folkemengde? Er det tilfeldig at denne terrorstrategien er så nært assosiert med en religion der martyrium glorifiseres som den edleste av alle handlinger og den sikreste vei til paradiset? Og selv om vi gikk med på at solidaritet med folkets lidelser kunne forklare selvmordsbomberne, hva med foreldrenes makabre feiring av sine sønners martyrium i etterkant?

Islamske selvmordsbombere er selvsagt bare ett eksempel: Hva er det sekulære motivet som uansett ville fått ellers kjærlige og omsorgsfulle foreldre til å la sine barn dø fremfor å tillate livsnødvendig medisinsk behandling? Er det tilfeldig at dette først og fremst skjer innen religiøse sekter hvor medisinbruk stigmatiseres som en synd mot Gud? Hva er det sekulære motivet som uansett ville fått misjonærer til å reise til det AIDS-herjede Afrika og agitere mot kondombruk? Med nok ad hoc-hypoteser er det sikkert mulig å komme opp med en separat forklaring på hvert av disse spørsmålene, men merk hvordan alle brikkene faller logisk på plass uten behov for noen videre antagelser straks vi godtar at religiøse ekstremister faktisk tror det de sier de tror.

Nå skal jeg på ingen måte benekte at religionene også utnyttes til egennyttige formål av skruppelløse politikere og religiøse ledere, men slikt misbruk er kun mulig fordi millioner av mennesker faktisk tror på dem. Noe av det mest negative med religionene er kanskje nettopp at de gir religiøse ledere en autoritet som de aldri burde hatt. All autoritet på religiøst grunnlag er falsk autoritet.

4. Strategi over sannhet

"It is not just about evolution versus creationism. To scientists like Dawkins and Wilson the real war is between rationalism and superstition. Science is but one form of rationalism while religion is the most common form of superstition. Creationism is just a symptom of what they see as the greater enemy: religion. While religion can exist without creationism, creationism cannot exist without religion."
Jerry Coyne

De mest skuffende motreaksjonene i mine øyne har kommet fra erklærte skeptikere og svorne tilhengere av kritisk tenkning. Essensen i denne kritikken er at det er strategisk uklokt å stille seg altfor åpent kritisk til religion fordi vi dermed bare oppnår å fremmedgjøre moderate troende som ellers ville vært tilbøyelige til å si seg enige med oss i de fleste spørsmål av praktisk betydning. Å angripe religionen selv oppfattes følgelig som å skade sin egen sak. For å vinne allierte i kampen mot kreasjonistene - spesielt i USA hvor de som forsvarer den vitenskaplige konsensus trenger all den hjelp de kan få - har mange skeptikere gått så langt som å benekte at det eksisterer noen motsetning mellom skeptisisme og religiøs tro som tilnærminger til virkeligheten, i hvert fall ikke så lenge de troende avholder seg fra å fremsette noen testbare eller falsifiserbare påstander. Standardbegrunnelsen er at utestbare påstander per definisjon faller utenfor vitenskapen, og alt som faller utenfor vitenskapen er irrelevant fra et skeptisk perspektiv.

Hvis målet kun er å promotere en riktig konklusjon - at alt liv har utviklet seg fra et felles opphav - er det sikkert mye som taler for denne strategien. Hvis målet derimot er å promotere riktige måter å trekke konklusjoner på, blir argumentet straks mer problematisk. Å immunisere en tro mot falsifikasjon er tross alt ikke det samme som å ha gode grunner til å tro. I det øyeblikk vi begynner å appellere til noe annet enn våre oppriktige grunner for å gjøre vitenskapens konklusjoner mer spiselige for de troende, har vi strippet skeptisismen for det eneste som gjorde den verd å promotere i utgangspunktet. Den dagen skeptisismen sluttet å handle om gode grunner, var den dagen skeptisismen døde.

Hvis moderate troende kun er beredt til å akseptere vitenskapens konklusjoner på den betingelse at religionen tillater dem å gjøre det, så betyr det i praksis at de setter religionen over vitenskapen. En annen måte å si det på er at de dårlige grunnene trumfer de gode. Å sette noen slik betingelse i det hele tatt er selve antitesen til en åpen og upartisk søken etter sannhet, hvilket er essensen i all vitenskaplig og kritisk tenkning. En slik måte å prioritere på blir heller ikke noe mer kompatibel med en genuint vitenskaplig tenkemåte av at man praksis slipper å velge.

Til slutt gjenstår det bare å minne om at det kompatibilistene tar til orde for på ingen måte er noe nytt eller uprøvd. I USA - hvor offentlig aksept av evolusjonslæren ikke har endret seg nevneverdig i løpet av den tiden det har vært foretatt undersøkelser - er det nettopp den strategien som har vært prøvd hele tiden, og den har allerede mislyktes katastrofalt.