Hårreisende lovforslag

Slik de fleste sikkert for lengst har fått med seg, har Senterpartiet - mot de to andre regjeringspartienes ønske - trumfet gjennom en utvidelse av straffelovens rasismeparagraf slik at denne nå også kommer til å inkludere "kvalifiserte angrep på religion eller livssyn". Slik jeg jeg tidligere har skrevet på min hjemmeside:

Til dette vil jeg for det første innvende at intoleranse mer eller mindre per definisjon er noe som går ut over mennesker og ikke ideer. Rasisme er intoleranse eller diskriminering mot personer av kjøtt og blod på grunnlag av hovedsaklig medfødte egenskaper relatert til geografisk opphav og genetisk avstamning. Å bruke ord som ”intoleranse” eller ”rasisme” om kritikk av et sett med abstrakte, filosofiske ideer om teologi og metafysikk er en ren kategorifeil og en grotesk pervertering av språket.

Hva ”respekt” angår, vil jeg hevde at man ikke kan vise andre respekt uten å behandle dem som voksne, ansvarlige og rasjonelle individer. Dette gjør man ikke ved å bare fortelle folk det man tror de vil høre eller det man tror er mest strategisk effektivt for å vinne dem over på sin egen bølgelengde. Tvert imot er den eneste måten å vise andre respekt på, så vidt jeg kan se, å ta dem på alvor og appellere til deres fornuft. Dette på sin side gjør man nettopp ved å motsi dem dersom man er uenig, og gi dem sine oppriktige grunner for å mene de tar feil. Alt annet er kun infantilisering, og vitner i realiteten om det motsatte av respekt, ettersom det i utgangspunktet forutsetter at motparten ikke kan forventes å forholde seg rasjonelt til motargumenter.

[...]

Å spille på ”sårede følelser” er kun en lite aktverdig hersketeknikk for å legge lokk over en uønsket debatt og bringe kritikerne til taushet. At noen på denne måten forsøker å immunisere troen mot kritikk, kan nesten bare tolkes som en indirekte innrømmelse av at noe er galt med den. Dersom en ide virkelig har livets rett, burde den ikke ha noe å frykte fra kritikerne. Ideer som trenger å ”holdes hellige” for å overleve, har ikke livets rett i utgangpunktet.

De som enda ikke har gjort det, bes innstendig om å undertegne oppropet mot knebling av ytringsfriheten samt blogge, sende brev, skrive leserinnlegg eller hva som helst de kan for å hindre at loven blir vedtatt. Jeg vil også anbefale på det sterkeste å høre hva Christopher Hitchens og Salman Rushdie tidligere har sagt om liknende lovforslag i Canada og Storbritannia.

Det er uklart hvordan man i praksis har tenkt å skille mellom "kvalifiserte angrep" på religion og berettiget kritikk (er det for eksempel meningen at min egen hjemmeside nå skal forbys som "hatkriminalitet"?), og ikke minst hvem som skal få lov å bestemme hvilke ytringer som skal godtas (de troende selv?). Men ut fra vestlige politikeres skammelige opptreden etter den berømmelige karikatur-striden og liknende episoder (Salman Rushdie... Kadra Yusuf... Theo van Gogh... Ayaan Hirsi-Ali... Geert Wilders...), er det grunn til å frykte at de som virkelig prakiserer "hate speech" er nettopp dem som vil dra størst fordel av loven dersom den blir vedtatt. For som den alltid like veltalende Christopher Hitchens sier det:

Look anywhere you like for the warrant for slavery, for the subjection of women as chattel, for the burning and flogging of homosexuals, for ethnic cleansing, for anti-Semitism, for all of this, you look no further than a famous book that’s on every pulpit in this city, and in every synagogue and in every mosque. And then just see whether you can square the fact that the force that is the main source of hatred is also the main caller for censorship.