The Ancestor's Tale - A Pilgrimage to the Dawn of Life

The Ancestor's Tale er Richard Dawkins' lengste og mest ambisiøse verk til nå, omfattende nok til at en anmeldelse som denne kun så vidt kan ripe i overflaten. Til å være hovedverket til verdens mest kjente biolog og ateist, har boken et noe overraskende litterært forbilde i Geoffrey Chausers The Canterbury Tales fra 1300-tallet. Jeg har ingenting spesielt å si om Chausers verk siden jeg ikke har lest det, men kort fortalt skildrer det en variert sammensatt gruppe pilegrimer som forteller hver sin historie under en vandring fra Southwark i London til katedralen i Canterbury. I The Ancestor's Tale tar Dawkins oss med på en annerledes pilegrimsferd i tid og rom: Han ber oss forestille oss at alle nålevende arter legger ut på en reise bakover i tid for å oppspore sine evolusjonære aner. Historien fortelles fra menneskenes perspektiv mens de øvrige artene slutter seg til oss etter hvert som våre veier møtes i en felles ane. Reisens "Canterbury" er det felles opphav for alt liv hvor alle våre pilegrimer omsider samles.

At historien er fortalt i revers er valgt helt bevisst for å motvirke fristelsen til å tenke på evolusjonen som "siktet inn" mot oss. I stedet for en "stige" med mennesket på toppen, bør vi se for oss evolusjonen som et tre - bokstavelig talt et slektstre - som forgrener seg i millioner av ulike retninger samtidig. Mennesket er bare ett av mange foreløpige endepunkter på dette treet, og alle nålevende arter har hatt nøyaktig like mye tid til å utvikle seg siden livets begynnelse ved roten av treet. Ved å følge evolusjonen bakover i stedet for forover i tid vil man derimot alltid ende opp ved roten uansett hvor på treet man måtte velge å starte.

I likhet med Chausers pilegrimer, har artene som møter oss langs veien (eller et utvalg av disse) hver sin spesielle historie å fortelle* som typisk skal tjene til å belyse et aspekt ved selve evolusjonsprosessen, en bevisform eller en forskningsmetode. For eksempel brukes beverens historie til å illustrere Dawkins' egne ideer fra The Extended Phenotype: En beverdam er selv en indirekte effekt av genene som programmerte hjernen på beveren som bygde den, og dermed på sett og vis gjenstand for naturlig utvalg i egen rett. Temaet for påfuglens historie gir seg i grunnen selv, ettersom påfuglens hale har blitt så godt som synonym med seksuell seleksjon: Det vi vanligvis forbinder med naturlig utvalg er at gener som - gjennom sine ytre effekter - øker individets sjanser til å overleve har de beste sjansene for å gå i arv til fremtidige generasjoner, og derfor kommer til å dominere i populasjonen over tid. Men det er selvsagt ikke nok å overleve. Skal man få mange etterkommere med de samme gener som en selv, må man også være god å reprodusere seg, hvilket inkluderer å være attraktiv for det motsatte kjønn. Her kan det naturlige utvalg av og til favorisere ekstravagante og kostbare utsmykninger som tilsynelatende kun er til hinder for alt unntatt å tiltrekke seg en make, inkludert individets egen overlevelse på lengre sikt.
* Ikke slik å forstå at de bokstavelig talt forteller den selv.

På samme måte som man kan sette opp et slektstre for individer (eller hele arter i større målestokk), er det også mulig å sette opp et eget slektstre for enkelte gener:

But what you can do for people you can do for genes. Genes too have parent genes, grandparent genes, grandchild genes. Genes too have pedigrees, family trees, 'Most Recent Common Ancestors' (MRCAs).

Forskjellen mellom slektstrær for individer og slektstrær for gener går igjen i ulike sammenhenger gjennom mye av boken. Hvert gen i kroppen din er enten arvet fra din far eller fra din mor, fra kun en av dine 4 besteforeldre, fra kun en av dine 8 oldeforeldre etc. Fordi genene "stokkes om" på nytt for hver generasjon gjennom seksuell forplantning, har de fleste av dine gener gått gjennom en unik rekke av forfedre før det endte opp i deg. Nært beslektede individer deler mesteparten av sine gener, mens f.eks. genet som gir meg blodtypen O kan være nærmere beslektet med det tilsvarende genet hos sjimpanser med samme blodtype enn hos andre mennesker med blodtype A eller B.

Når vi snakker om misoppfatninger omkring evolusjon, er det nærliggende å tenke på kreasjonistpropaganda. Men verden er selvsagt ikke inndelt i personer som har en god forståelse for evolusjonslæren og kreasjonister. En av disse irriterende memene som også har sneket seg inn i skeptiske sirkler er at vi ikke er nedstammet fra aper, men kun deler en felles ane med apene*. Dette er i beste fall flisespikkeri. Selvsagt er vi ikke nedstammet fra moderne aper, slik som sjimpanser og gorillaer, men vår felles stamfar med moderne aper var også en ape i alle relevante henseender. Det finnes ingen naturlig dyreslekt som inkluderer sjimpanser, gorillaer og orangutanger uten samtidig å inkludere oss. Vår felles stamfar med sjimpansene (rendezvous 1 på vår pilegrimsferd) levde for kortere tid siden enn menneskenes og sjimpansenes felles stamfar med gorillaene (sjimpanser og dvergsjimpanser har allerede møtt hverandre "før"** de slutter seg til oss), og både sjimpanser og gorillaer er nærmere beslektet med oss enn noen av dem er med orangutanger.
* Ofte uttrykt med en mine som om det var en kosmisk åpenbaring av innsikt.
** Husk at alt foregår i revers: "før" må m.a.o. forstås som "etter" i kronologisk "riktig" rekkefølge.

Rendezvous 4 - vår felles stamfar med gibbonapene - er første gang flere større grupper slutter seg til oss samtidig. Dawkins benytter anledningen til å forklare hvordan DNA-bevis kan brukes til å avgjøre de innbyrdes slektskapsforholdene mellom disse. Som analogi bruker han forsøkene på å rekonstruere den tapte originalteksten av The Canterbury Tales ved å sammenlikne senere avskrifter. Akkurat som man kan sammenstille ulike avskrifter av samme tekst og sammenlikne bokstav for bokstav, kan man kan man også sammenstille sekvenser av DNA og sammenlikne baser. Det finnes ulike metoder for å gjøre dette som alle er forbundet med egne fordeler og ulemper. Spesielt når mutasjonsraten er høy, kan det gi misvisende resultater å sammenlikne enkelte baser. De mest robuste bevisene er når to arter deler større mutasjoner med ekstremt lav sannsynlighet for å inntreffe flere ganger uavhengig av hverandre, som når en hel DNA-sekvens er lagt til, trukket fra eller kopiert flere ganger.

Iblant gjør Dawkins en stopp for å markere diverse milepæler langs veien. 65 millioner år tilbake i tid krysser vi den såkalte K/T-grensen som markerer den store massedøden da alle dinosaurer* og store deler av verdens øvrige fauna brått ble revet bort, og dermed la grunnlaget for pattedyrenes hegemoni. Hva som forårsaket katastrofen er fremdeles ikke 100 % avgjort, men funn av et gigantisk nedslagskrater i havet utenfor Yucatan-halvøya i dagens Mexico samt et tynt lag av det skjeldne mineralet iridium** rundt hele jorden - begge datert til rett periode - tyder på at en komet eller asteroide kolliderte med jorden, og i løpet av et øyeblikk frigjorde mange ganger så mye energi som alle verdens atomvåpen. Selv denne katastrofen blekner imidlertid i sammenlikning med apokalypsen som fant sted på slutten av perm-tiden for 251 millioner år siden da anslagsvis 90 % av alt liv - deriblant trilobittene - møtte sin undergang.
* Bortsett fra dem som utviklet seg til fugler.
**Vanlig i asteroider.

I løpet av vår nesten 4 milliarder år lange pilegrimsvandring krysser vi ellers aldri noen "grense" hvor en art brått slutter og en annen begynner. Intet enkelt individ var det "første" menneske eller for den saks skyld den "første" meitemark, og intet individ har noensinne tilhørt en annen art enn sine foreldre. For en viss type personlighet - som Dawkins betegner som "the discontinous mind" - er det imidlertid uimotståelig å plassere ethvert individ i den ene eller andre av et begrenset antall hermetisk avgrensede kategorier.

To this day many people are deeply imbued with the idea that sheep are sheep and goats are goats, and no species can ever give rise to another because to do so they'd have to change their 'essence'.
There is no such thing as essence.

Hvor arbitrære slike klassifikasjoner kan være er moralen i salamanderens historie. I den sørvestlige enden av San Joaquin Valley i det sørlige California finner vi den lysebrune salamanderarten Ensatina eschscholtzii. Beveger vi oss nordover langs vestsiden av dalen og sørover igjen langs østsiden, blir individene gradvis mørkere og mer flekkete helt til vi når den sørøstlige enden hvor de kalles Ensatina klauberi - en sort variant med kraftige gule flekker. Ensatina eschscholtzii og Ensatina klauberi utgjør en såkalt ringart: Langs hele "sirkelen" er individene i stand til å få forplantningsdyktig avkom med sine naboer, men ytterpunktene av spekteret i sørøst og sørvest er ikke innbyrdes forplantningsdyktige. Et tilsvarende kontinuum ville også eksistert mellom alle andre arter hvis det ikke var for at alle mellomformene som regel er utdødd.

Vi har lett for å tenke på alle organismer som enten planter eller dyr. På et mer fundamentalt nivå er imidlertid både planter og dyr kun to av mange riker innen hovedgruppen Eukaryoter. De to andre hovedgruppene Eubacteria og Archaea består utelukkende av encellede organismer.* Den eukariotiske cellen som danner grunnlaget for alle flercellede organismer, er kanskje det nærmeste vi kommer en virkelig "grense" i løpet av vår lange pilegrimsferd. Denne ble til da flere ulike typer bakterier inngikk et symbiotisk partnerskap og dannet en slags "supercelle". En av disse ble til cellekjernen som rommer cellens DNA, mens andre ble til cellens indre organer eller "organeller". Disse inkluderer kloroplastene hos grønne planter som bruker energi fra solen til å syntetisere organisk materiale (og som et biprodukt alt oksygenet vi puster inn) foruten mitokondriene som driver stoffskifteprosessen hos dyr, og konverterer organisk materiale tilbake til energi - den samme energien som opprinnelig kom fra solen. Begge har beholdt sitt eget DNA, og formerer seg ved vanlig celledeling.
*Virus har ingen metabolisme, og kan heller ikke formere seg ved egen hjelp, derfor regnes de normalt ikke som levende. De viser imidlertid at selv skillet mellom liv og ikke liv er flytende.

Bokens "Canterbury" hvor alle våre pilegrimer omsider møtes*, er som sagt det felles opphav for alt liv for kanskje 4 milliarder år siden. Evolusjonslæren kan tilby en fullt ut tilfredsstillende forklaring på hvordan senere livsformer har utviklet seg fra tidligere livsformer, men ikke på hvordan prosessen startet i utgangspunktet. For troene er svaret å postulere en Gud i hullene. For ateister er svaret at det kun trengte å skje en gang, samt at universet både er stort nok og gammelt nok til å tillate spektakulært usannsynlige engangshendelser å inntreffe. Det evolusjonslæren tillater oss å gjøre, er å starte, om ikke akkurat fra null, så i hvert fall fra noe som ikke var noe mer enn et selvreplikerende molekyl. Nøyaktig hvordan dette molekylet så ut vil trolig forbli ubesvart til evig tid - ikke av mangel på plausible hypoteser, men fordi bevismaterialet er ugjenkallelig tapt etter milliarder av år. Mange anser også spørsmålet som trivielt sammenliknet med det astronomiske problemet Darwin løste for oss.
* Strengt tatt møtes de selvsagt lenge "før" (i vår bakvendte betydning) dette. Alle nålevende organismer er basert på DNA, men DNA må også ha utviklet seg fra noe enklere.

Dawkins har tatt for seg ulike hypoteser om livets opphav i The Selfish Gene og The Blind Watchmaker. I The Ancestor's Tale ser han på RNA som en potensiell første replikator. DNA er en overlegen replikator i forhold til RNA, men trenger en rekke høyt spesialiserte enzymer for å lage kopier av seg selv. Mange proteiner er utmerkede enzymer, men er selv et produkt av instrukser kodet i DNA. RNA alene kan ikke konkurrere med DNA i å lage nøyaktige kopier av seg selv og heller ikke med proteiners enzymatiske egenskaper, men det er mulig RNA kunne gjøre begge deler godt nok til at det naturlige utvalg kunne ta av. Etter det er evolusjonlsæren utmerket kapabel til å forklare resten.

Siste kapittel tar blant annet for seg spørsmålet om hvorvidt evolusjonsprosessen er forutsigbar. Kan vi si noe om hvilke egenskaper som ville utviklet seg dersom evolusjonen fikk utspille seg på nytt, f.eks. fra og med de første flercellede dyrene? Det konvensjonelle standardsvaret er nei. Dawkins svarer et forsiktig ja. Vi ville neppe sett nøyaktig de samme klasser, ordener, familier, slekter eller arter av dyr som nå, men vi kan trolig si noe om sannsynligheten for at bestemte egenskaper ville utviklet seg ved å se på hvor mange ganger de har utviklet seg uavhengig av hverandre i ulike deler av dyreriket. Vi vet f.eks. at kreasjonistenes gamle favoritteksempel på "ureduserbar kompleksitet", øyet, har utviklet seg minst 40 ganger uavhengig av hverandre, mens en fritt roterende aksel så vidt vi vet kun har utviklet seg en gang i bakterieflagellen. Dessverre for kreasjonistene har også dette nanoteknologiske vidunderet definitivt vist seg å bestå av deler som tidligere har hatt andre biologiske funksjoner, og er dermed per definisjon ikke et eksempel på ureduserbar kompleksitet. At en roterende aksel kun har utviklet seg en gang tyder imidlertid utvilsomt på at det er en vanskelig ting å utvikle*, og ikke noe vi nødvendigvis kunne forvente å finne igjen hvis evolusjonen fikk utspille seg på nytt. Derimot ville det ikke overraske oss å treffe på mange små og store dyr med øyne samt en eller annen form for hørsel, føle- og luktesans, mens noen få noen kanskje ville ha utviklet mer sofistikerte sanser som ekkolodd eller elektriske sensorer. Mange dyr ville vært planteetere mens noe færre ville vært rovdyr. Av disse ville noen svømme mens andre ville krype, løpe, klatre eller grave og atter andre ville fly. Hvis noe er en god ide, er sannsynligheten stor for at naturen alt har oppdaget den flere ganger.
* Av innlysende grunner: hva gjør man med blodårer, nervetråder etc. til en slik rotor?

PZ Myers har sagt at den som vil lese Dawkins' ateistiske hovedverk heller bør lese The Ancestor's Tale enn The God Delusion. Dette høres kanskje merkelig ut ettersom The Ancestor's Tale knapt nevner Gud i det hele tatt. Det kan likevel ikke være tvil om hva Myers har tenkt. Dawkins selv oppsummerer det slik:

'Pilgrimage' implies piety and reverence. I have not had occasion here to mention my impatience with traditional piety and my distain for reverence where the subject is anything supernatural. But I make no secret of them. It is not because I wish to limit or circumscribe reverence; not because I want to reduce or downgrade the true reverence with which we are moved to celebrate the universe, once we understand it properly. 'On the contrary' would be an understatement. My objection to supernatural beliefs is precisely that they miserably fail to do justice to the sublime grandeur of the real world. They represent a narrowing-down from reality, an impoverishment of what the real world has to offer.