How Telephone Phreaking Worked
|
| 0
kommentarer
torsdag, oktober 31, 2019
Proof That Ultrasonic Pest Repellers Are A Scam: Class Action Lawsuit For Fraud. Mousetrap Monday.
|
| 0
kommentarer
tirsdag, oktober 29, 2019
mandag, oktober 28, 2019
søndag, oktober 27, 2019
Metal Søndag 27. oktober
Metal Blade Records, 2003
King Diamond er et navn jeg assosierer med skrekksjangeren og Halloween. Jeg hører på alle albumene hans for å komme i Halloweenstemning hver oktober, men The Puppet Master fra 2003 er kanskje det nærmeste han har kommet med å gi ut et album med julestemning. Handlingen på The Puppet Master handler om en mann som blir betatt av et dukkeforestilling på juleaften. Dukkene er nesten som levende og kan bevege seg uten strenger. Han forelsker seg i en ung kvinne han møter på showet. Etter forestillingen med samme dukketeater året etterpå, så forsvinner hun og han leter etter henne. Etter å vitne at konen til dukkemesteren ta livet av en hjemløs mann og dra kroppen hans ned i kjelleren på teatret, så følger han etter henne. Ting går ikke så bra for vår hovedperson eller kvinnen han elsker, og vi får vite den grusomme hemmeligheten bak dukkene. Det er ingen lykkelig slutt og de opplever en skjebne verre enn døden. Dette er et av de mer grusomme og deprimerende historiene King Diamond har kommet ut med. Historien er selvsagt fremført med hans unike bruk av falsettvokal. I tillegg til hans fantastiske vokal, så er dette det første albumet hvor hans kone Livia Zita tar en del av de vokale prestasjonene. Hun høres veldig bra ut her og stemmen hennes går veldig fint sammen med stemmen til King Diamond.
Men et King Diamond album er mer enn bare historien og vokalen. Det instrumentale og låtskrivingen er minst like viktig, og jeg kan rapportere alt på The Puppet Master er fantastisk. Riff og trommer sitter som støpt, med melodiøse gitarsoloer som flyter perfekt. King Diamond har alltid handlet om atmosfære, men det er ingen tvil om at mange av albumene etter de klassiske ikke hadde de tøffeste riffene. På The Puppet Master er det ingen mangel på gode riff som bygger på den mørke stemningen. Det er veldig mye variasjon gjennom hele albumet og det ligger på grenselandet til å være progressivt. Etter så mange album som var gode, men ikke geniale, så er The Puppet Master det albumet King Diamond hvor kvaliteten er på samme nivå som de klassiske 80-tallsalbumene. Elsker du klassisk King Diamond, men har unngått de senere albumene, så må du høre på The Puppet Master. Det er et album som fortjener å bli nevnt sammen med klassikerne.
----------------------------------------------------------------
Riffernaut er et singaporsk stoner/doom band som har gitt ut tre selvfinansierte EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Peter Hobbs døde den 21. oktober i en alder av 58 år gammel. Han var vokalist og gitarist for Hobbs Angel of Death, et av Australias mest ikoniske metalband. Det er ikke et band jeg har noe forhold til, men har lenge planlagt å sjekke ut. Synd siden han var tydeligvis en fantastisk frontmann.
Nå over til metal musikkvideoer.
Crisis - Disciples of Power
Ningen Isu - Lovers' Suicide in Shinagawa
Dangerous - Murderous Tradition
|
| 0
kommentarer
lørdag, oktober 26, 2019
fredag, oktober 25, 2019
torsdag, oktober 24, 2019
onsdag, oktober 23, 2019
Roman Scholar Describes Ancient China // 1st century AD // Pliny the Elder on the "Seres"
|
| 0
kommentarer
tirsdag, oktober 22, 2019
mandag, oktober 21, 2019
søndag, oktober 20, 2019
Metal Søndag 20. oktober
Mortician Records, 2004
Mortician er et band man enten elsker eller hater. Den ultrabrutale sounden med den ekstra tykke og tunge gitar og basstonen som smelter sammen til en brutal ulyd er ikke for alle. Den dype uforståelige growlingen, den monotone bruken av blast beats og bruken av samples fra skrekkfilmer som intro som er nesten like lange som låtene de introduserer. Det er mye å misslike hvis man ikke har smaken for det mest brutale death metal og grindcore har å by på. Så hater du Mortician sine studioalbum, som kommer du garantert til å hate deres livealbum. Selv mange Mortician fans hater dette livealbumet. Den største tingen som skiller dette fra studioalbumene er bruk av en faktisk trommis i stedet for en trommemaskin. Mye av det som gjør Mortician så ikonisk er den mekaniske lyden av trommemaskinen, men som albumet Final Bloodbath Session og de tidlige opptakene fra starten av bandets karriere viser, så fungerer de veldig bra sammen med en faktisk tommespiller. Det er Roger J. Beaujard på trommer her akkurat som på Final Bloodbath Session. En annen ting som gjør at enkelte Mortician fans ikke liker Zombie Massacre Live er den mer råe lydkvaliteten. Personlig, så liker jeg den. Den frarøver ikke noe av brutaliteten i mine ører og det høres ganske tøft ut.
Akkurat som på studioalbumene, så åpnes flesteparten av låtene med opptak fra skrekkfilmer, så er det en av grunnen til at du ikke liker Mortician, så slipper du ikke unna med det her heller. Jeg tror Zombie Massacre Live er kun noe dedikerte fans burde sjekke ut. Det er rått, stygt og tungt slik denne type metal skal være, men ikke den beste introduksjonen til bandet for nykommere. For meg er dette skikkelig fett og jeg liker hvordan den bloddryppende brutaliteten høres ut i en konsertsammenheng. Ikke et album for alle, men absolutt et album for meg.
----------------------------------------------------------------
Midnight Spell er amerikansk heavy metalband som har gitt ut en demo. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
Arkona - Zov pustyh dereven'
Demonic Christ - We Have Risen
Crumbsuckers - Bullshit Society
|
| 0
kommentarer
lørdag, oktober 19, 2019
fredag, oktober 18, 2019
A Million People Are Jailed at China's Gulags. I Managed to Escape. Here's What Really Goes on Inside
STOCKHOLM – Twenty prisoners live in one small room. They are handcuffed, their heads shaved, every move is monitored by ceiling cameras. A bucket in the corner of the room is their toilet. The daily routine begins at 6 A.M. They are learning Chinese, memorizing propaganda songs and confessing to invented sins. They range in age from teenagers to elderly. Their meals are meager: cloudy soup and a slice of bread.
Torture – metal nails, fingernails pulled out, electric shocks – takes place in the “black room.” Punishment is a constant. The prisoners are forced to take pills and get injections. It’s for disease prevention, the staff tell them, but in reality they are the human subjects of medical experiments. Many of the inmates suffer from cognitive decline. Some of the men become sterile. Women are routinely raped.
Link
|
| 0
kommentarer
Ancient Chinese Historian Describes The Roman Empire // 3rd century AD "Weilüe" // Primary Source
|
| 0
kommentarer
torsdag, oktober 17, 2019
What Made You Smile Today? Ft. Dr. Mark Goulston (Failing Forward with Steve Hofstetter)
|
| 0
kommentarer
onsdag, oktober 16, 2019
tirsdag, oktober 15, 2019
mandag, oktober 14, 2019
søndag, oktober 13, 2019
Metal Søndag 13. oktober
Von Frost Records, 2017
Greske Hate Manifesto, et band som startet som Carpathian Lords i 1997, frem til de skiftet navn i 2003, lå i mange år og ulmet i den greske undergrunnen før de gav ut deres debut To Those Who Glorified Death i 2017. Et debut album som kun beskrives som et av de store war metalalbumene i nyere tid. War metal er den grusomme og fortrengende lyden av total krig og ødeleggelse. Et sted hvor black metal og death metal møtes, og begge sjangre blir dyttet til deres mest ekstreme. To Those Who Glorified Death er litt over en halvtime med blast beats og lynraske riff. Det er ingen pauser eller nåde fra dette angrepet, bare rendyrket hat og vold. Vokalen er en dyp growling som man forventer fra death metal, men det instrumentale har uten tvil den ekte black metal følelsen av total mørke. Låtskrivingen er litt for dynamisk og variert til at dette er ren war metal, så selv om det sonisk angrepet er nådeløst, så er det steder i noen av låtene med redusert tempo. Når det er sagt, så stopper det aldri å føles ekstremt voldelig og aggressivt.
To Those Who Glorified Death er en veldig fin introduksjon til denne brutale formen for black metal. Ikke fordi det er noe utvannet og tammere mer «normale» folk kan høre på, men fordi det er som nevnt litt mer dynamiske låtstrukturer, slik at det er faktiske låter fremfor bare aggresjon. Det er heller ikke en så overdreven rå lydproduksjon som enkelte andre band har. Når det er sagt, så har jeg en veldig høy toleranse for sånt, så jeg ser for meg at folk som ikke hører på mye ekstrem metal vil få sjokk og føle at det er en atombombe som går av i øregangene. To Those Who Glorified Death er i min mening et av de beste og mest ekstreme albumene som har kommet ut fra den greske scenen. En fremtidig klassiker for alle fans av det rendyrket ondskap og krigføring i musikk.
-----------------------------------------------------------------
Vorga er et tysk black metalband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
Haemorrhage - Suzio policía (IV Reich сover)
Bloody Hammers - The Reaper Comes
The Order of Israfel - Wisdom
|
| 0
kommentarer
lørdag, oktober 12, 2019
onsdag, oktober 09, 2019
tirsdag, oktober 08, 2019
mandag, oktober 07, 2019
søndag, oktober 06, 2019
Metal Søndag 6. oktober
Selvfinansiert, 2017
Voldelige skrekkfilmer har lenge vært den viktigste inspirasjonen til death metalsjangeren, og få monstre og fiktive drapsmenn er så ikoniske som Jason Voorhees fra Friday the 13th filmene. Man skulle tro det var allerede på 90-tallet et death metalband som var oppkalt etter han, men det var først i 2017 en gruppe franskmenn dannet et band med navnet Voorhees. Samme året gav de ut Chapter One, et stykke med god gammeldags death metal i amerikansk stil. Med tanke på at filmene er amerikanske, så er det en selvfølge at musikken skal ha den sounden. Raske riff og tromming, men med en dose groove. Vokalen er en ropende growling som passer til denne old school sounden. Den er overraskende lett å forstå og man kan plukke opp ordene uten å måtte lese lyrikken for og få med seg budskapet om skrekk og død. Det er ingen overraskelser eller noe nyskapende å finne her, bare en halvtime med høykvalitets death metal.
Jeg skriver om dette bandet nå som vi er i starten av oktober. I tillegg til å kunne streame det gratis på deres Bandcamp, så kan man kjøpe det på CD der. Hvis du bestiller det nå, så burde det komme tidsnok til Halloween. Hva er en bedre måte å varme opp til et maraton av 80-talls slashere enn et stykke med death metal som hyller en av sjangerens største navn?
----------------------------------------------------------------------
Delicatessen er et amerikansk grindcoreband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Selvsagt var jeg på Nødutgangfestival i år. Nok en runde med industrial, støy, jazz, eksperimentell musikk og mye annet rart.
Første artist på torsdag var Dionysus. Såkalt dark techno. En fyr med et DJ bord. Det er den artisten jeg har minst minner om fra den første kvelden. Jeg husker at det hørtes bra ut, men utover den psykedeliske videoen som spilte bak han, så var det ikke mye å se på.
Jon Wesseltoft og Balazs Pandi var både visuelt og musikalsk mer spennende. Nok et DJ bord full av elektroniske ting, men også et akustisk trommesett. Det var støyende og mørke lydlandskaper, knirkende dark ambient satt opp imot den stemningsfylte trommingen. Det er musikkopplevelser som dette som gjør at jeg møter opp hvert år.
Den svenske trioen FIRE! avsluttet kvelden med sin sære fri jazz. Bass og trommer, samt den tredje bandmedlemmet vekslet mellom elektronisk og saksofon. Han hadde også en klarinett han bruke i en av de første låtene og en av de siste. Dette var fri jazz med fokus på mer atmosfæriske lydlandskap enn å lage en masse ulyder, men selvsagt var de bråkete og støyende.
Fredagen startet sært med Samvær Under Tilsün. To fyrer med rare hatter og refleksvester med et svært bord fult av elektroniske saker midt på golvet i stedet for opp på scenen. Det kom tydelig fort frem til hvorfor siden sceneplassen var dedikert til hva som kan beskrives som en sær powerpoint presentasjon. Det var en video som loopet gjennom diverse ting mens to fotografier hele tiden bevegde seg fra side til side. Fotoene skiftet hele tiden. Helt vanlige bilder av folk og dagligdagse ting fra hele verden. Det visuelle var tydelig en stor del av dette, det var sært og jeg antar vi kan kalle dette postmoderne kunst. Musikken var selvsagt også interessant. Sær elektronisk musikk som jeg ikke en gang skal prøve å beskrive utover at det virker som den påvirket hvordan fotoene skiftet og bevegde på seg.
Så måtte vi bytte sal for å se og høre Lasse-Dan Jenssen. En fyr som satt med en laptop og spilte noe dark ambient. Bra nok saker, bare ikke akkurat den største liveopplevelsen.
Tilbake i den første salen, så var Strangerous i gang, som kun består av Nora Stemland. Igjen var dette dark ambient type musikk, men langt mer interessant siden hun tok samples av hennes egen stemme og bygget opp lydlandskapet med å loope lydene hun laget. Veldig god musikk.
Igjen måtte vi bytte sal og Mouches Volantes og Dance NOIR hadde sin sære forestilling. Igjen var det snakk om mørke lydlandskaper i en eller annen form for dark ambient. To mørkkledde menn med finlandshetter med nok et bord fult av knapper og ledninger sto til siden mens tre høye kappekledde skikkelser med middelalderske pestdoktormasker sakte med sikkert bevegde deres overkropper i en treg dans. Med tanke på at det var tydelig at de sto på bokser for å ha denne unaturlige høyden, så var det tydelig at de ikke kunne danse med føttene. Maskene kom av for å vise hvite masker under. Etterhvert falt kappene mens de lå på golvet. Vi fikk se at de var tre hvitmalte og hvitkledde kvinner mens de sakte vridde seg over gulvet imot publikum i den mørke salen. En interessant forestilling.
Tilbake i den første salen, så fikk vi skikkelig metal med Hellavator. Rettere sagt, skikkelig stoner doom. Det var samme oppsetting som da jeg så dem sist. En gitarist og en trommis. Begge rettet imot hverandre i stedet for imot publikum. Tunge seige riff hele veien, og som jeg sa sist gang jeg skrev om dem, «i det øyeblikket jeg så at de satte opp en Orange gitarforsterker, så viste jeg at dette kom til å bli bra».
Men de som kanskje rocket hardest i hele festivalen var Deathcrush. De har spilt før og de er fortsatt tøffe som faen live. Visuelt ser de ut som noe hentet rett fra 90-tallet og de spiller seriøst jævlig bra støy rock og hva enn andre alternative elementer de måtte ha. Absolutt et band alle burde se hvis de har mulighet.
Lørdagen åpnet med Sturle Dagsland, som er akkurat sær nok for denne type festival. Mye rar roping sammen med synging uten ord, inkludert en veldig høy falsett. Av og til slo han på noen cymbaler, andre ganger andre tilfeldige instrumenter. Det var en annen fyr på scenen som vekslet mellom å spille synth på et lite keyboard og spille en gitar. Ganske underholdene.
Nok en gang, så måtte vi flytte til den andre salen. Boreas Y Gogledd var omtrent som den første gangen vi hadde flyttet sal på fredagen, bare at det var to fyrer som ikke gjorde noe visuelt denne gangen, og det var betydelig mindre mørk ambient. Jeg antar lyd teksturene kan beskrives som fine, men ikke akkurat noen stor konsertopplevelse.
Tilbake i den første salen var det litt mer å se på med Monobeat. Trommisen til krautrock legendene Faust sammen en fyr med et bord fult av elektroniske saker, så etter noen minutter, så kom det fyr med gitar opp på scenen. Litt sånn drone følelse i musikken.
Det var et siste bytte av sal for kvelden for å se I FEEL LIKE A BOMBED CATHEDRAL. Ikledd en kappe, en gitar og nok et bord fult av ting, så var det nesten en følelse av Sunn O))). Mest på grunn av den visuelle siden, dette var ikke tunge saker, men fortsatt mørkt og dystert mens han bygget opp lydlandskapet med gitaren og det elektroniske.
Resten av kvelden var i den første salen med Blaakraft. Blues rock møter støy på en måte. Det var praktisk talt også en Psykisk Tortur konsert også. Jeg som var skuffet at de ikke var med i år fikk se dem allikevel i form av Blaakraft. Et høydepunkt.
Nest sist var fri jazz fremført av MoE og Mette Rasussen. Gitar, bass og saksofon, bare mer støyende, mørk og angstfylt enn hva fri jazz pleier å være. Ekstrem musikk hele veien.
Helt til slutt var det AJA. Ikledd et klovnekostyme med rosa topp, så forventet jeg ikke såpass mørk og støyende musikk. Dark techno akkurat som den aller første artisten som fremførte i år, men med et betydelig innslag av langt mørkere og støyende elementer. Det kom noe veldig forvrengte og forstyrrende skrik fra henne, men til tross av den ekstreme sounden, så var det veldig god stemning blant publikum. En perfekt avslutting på årets Nødutgangfestival.
Nå over til metal musikkvideoer.
摩天楼オペラ - Pantheon
Apu Rumi - 1970
Carnifex - Hatred and Slaughter
|
| 0
kommentarer
lørdag, oktober 05, 2019
fredag, oktober 04, 2019
torsdag, oktober 03, 2019
onsdag, oktober 02, 2019
tirsdag, oktober 01, 2019
Abonner på:
Innlegg (Atom)
