Skeptikeren

fredag, oktober 31, 2008

M

Det er Halloween og i kveld planlegger jeg å se M fra 1931.
M er en tysk krim thriller som omhandler en barnemorder. Dette er muligens den første filmen som tar for seg seriemordere. Seriemorderen Hans Beckert blir spilt av selveste Peter Lorre. Peter Lorre var jødisk og filmen ble brukt av nazistene som bevis at jødene var kriminelle.
Hvis du ikke har noen skrekkfilmer klare for i kveld av en eller annen grunn kan du se M gratis her.

Vitnepsykologi - Pålitelighet og troverdighet i dagligliv og rettssal

Vi har lært å være skeptiske til anekdotisk bevisførsel. Vitnepsykologi av Svein Magnussen handler om hvorfor vi bør være det. Hva menes så med ”vitnepsykologi”?

Vitnepsykologi [...] handler om oss som vitner til og formidlere av personlige, sosiale og historiske begivenheter, det handler om hvordan vi observerer og fortolker hendelser og hvordan vi senere gjenforteller disse, om hvordan vi bedømmer andre menneskers ansiktsuttrykk, utsagn og handlinger, og om hvordan vi selv regulerer løgn og sannferdighet i omgang med andre.

Som man kunne forvente, kommer det til å handle mye om vitnepsykologiens anvendelse i forbindelse med kriminalsaker. Mesteparten av materialet er imidlertid direkte overførbart til temaer som opptar skeptikere. Både innen vitenskaplig forskning og rettslig etterforskning er vi opptatt av å finne ut hva som er sant. Mye av det vi finner i kategorien pseudovitenskap og annen overtro baserer seg primært eller utelukkende på anekdoter og vitneutsagn.

Slik undertittelen antyder, er skillet mellom pålitelighet og troverdighet et viktig tema i boken. Under troverdighet forstås noe slikt som ærlighet eller oppriktighet - kort sagt: at man ikke bevisst lyver. Vi har imidlertid lett for å tenke at dersom et vitne er en ærlig og sannferdig person, må vedkommende også ha oppfattet og husket situasjonen korrekt, hvilket er det vi her mener med pålitelighet. Som jeg skrev i et tidligere innlegg:

Nå er løgn så avgjort en mulighet som ikke kan utelukkes á priori, men det er ikke gitt at folk snakker sant bare fordi de ikke lyver. Minst like sannsynlig er det at de simpelthen tar oppriktig feil. Vi kan aldri stole helt på andre av nøyaktig samme grunn som vi ikke kan stole helt på oss selv. Strengt tatt finnes det ikke noe slikt som ”pålitelige vitner” i det hele tatt, slik en rekke justismord har vist.

Apropos justismord kan Magnussen fortelle at:

I en gjennomgang av 205 rettssaker fra USA der den tiltalte etter all sannsynlighet var uskyldig dømt, var hovedårsaken i 100 av tilfellene at øyenvitner hadde identifisert feil person [...]. Nyere studier basert på DNA-bevis gir vitners feilidentifisering skylden for over 80 prosent av saker der uskyldige er dømt - også til døden.

Som et eksempel på hvor galt det kan gå, beretter Magnussen om en episode fra Frankrike i 1796 der en postvogn ble ranet av 5 menn. Til slutt var intet mindre enn 13 mistenkte identifisert, og 7 henrettet (!) på grunnlag av skråsikre vitneutsagn. Det tragiske er at mens vitneutsagn alminnelig regnes som den minst pålitelige av alle former for bevis blant forskere, er det ofte den bevisformen som virker mest overbevisende på dommere og jurymedlemmer. Anekdoter har sterk emosjonell appell. Spesielt personer som selv har vært offer for en forbrytelse nyter gjerne stor sympati, ingen har mer interesse av at riktig gjerningsmann blir tatt og følgelig mindre motiv for å utpeke feil person. Men verken de beste hensikter eller absolutt subjektiv sikkerhet er noen garanti mot å ta horribelt feil.

En mulig feilkilde er at personen ikke har oppfattet situasjonen korrekt i utgangspunktet. Sanseinntrykk er ofte tvetydige og involverer en hel del tolkning som tildels kan være ekstremt subjektiv og upålitelig. Selv enkle observasjoner inneholder som regel langt mer informasjon enn hjernen har kapasitet til å prosessere. Hjernen er derfor avhengig av å single ut deler av informasjonen som relevant og se bort fra resten:

Denne seleksjonen er delvis styrt av eksterne faktorer, av hva som er oppmerksomhetsfangende faktorer ved omgivelsene. [...] Men seleksjonen av informasjon i en kognitivt overbelastet situasjon er også styrt av psykologiske faktorer, av egenskaper ved personen som observerer. Det handler både om den følelsesmessige tilstanden, og om eksplisitte og implisitte forventninger til hva som skal skje. Psykologer kaller slike forventninger kognitive skjemaer. Kognitive skjemaer er en slags hypoteser eller kart over verden basert på tidligere erfaring, og disse hypotesene eller mentale kart over verden styrer hva hjernen velger av informasjon og hvordan den fortolkes og senere huskes.

Dette er et økonomisk prinsipp som utvilsomt tjener oss vel i hverdagen, men mekanismen kan slå feil. Som eksempel på hvordan dette kan skje, nevner Magnussen en episode fra oktober 1981 da en russisk ubåt gikk på grunn utenfor Karlskrona i den svenske skjærgården. I de neste ukene strømmet det inn øyenvitneskildringer om ubåtobservasjoner langs norskekysten - ofte bevitnet av flere edru og nøkterne personer samtidig, men på tross av storstilte søk fra marinen ble ingen av observasjonene verifisert (og det virker rimelig å anta at russerne ville holde en lav profil etter en slik flause):

Men grunnstøtingen i Karlskrona aktiviserte ubåt-i-våre-farvann-skjemaet i Skandinavia, og beredte grunnen for skjema-bekreftende observasjoner. Når så informasjonen var uklar - det kunne være mørkt med usikker avstand - er det ikke så underlig at flytende stokker og andre gjenstander ble til periskoper eller til hele ubåter.

Her har vi trolig også mye av forklaringen på observasjoner av flyvende tallerkener og Loch Ness-monsteret etc. Et forbilledlig historisk eksempel hvor fasiten er kjent, er Percival Lowell's angivelige observasjoner av kanaler på Mars.

Det er selvsagt én ting å observere situasjonen rett i utgangspunktet: Noe helt annet er hvordan man husker den i ettertid. Magnussen tar et oppgjør med ideen om at hukommelsen er som et videoopptak av det som objektivt skjedde mens det å hente frem et minne fra hukommelsen er analogt med å spole tilbake filmen. Faktum er snarere at minner er rekonstruksjoner som kan slå feil på en rekke ulike måter. En vanlig feil er å forveksle kilden til et minne. Vi snakker i da om feilattribusjon:

Det er ikke uvanlig at vi husker riktig person og sted, men tar feil av tidspunktene, eller at vi husker riktig hendelse men feil tidspunkt og kanskje feil person, og verst at vi forveksler personer.

Minner påvirkes også i høyeste grad av informasjon vi har mottatt fra eksterne kilder, enten det er andre personer, massemediene eller bilder. Når vi inkorporerer villedende informasjon utenfra i vår egen hukommelse, snakker vi om suggestibilitet. Slik vi kjenner fra en rekke pseudovitenskaper, skal det nesten ingenting til å legge inn en ubevisst bias i forskningsprosedyrene. I forbindelse med kriminaletterforskninger ser vi dette bl.a. ved en klassisk personkonfrontasjon der vitnet skal peke ut den skyldige blant en rekke statister. At en slik personkonfrontasjon i det hele tatt finner sted skaper en forventning om at politiet har den skyldige. En annen svakhet med prosedyren er muligheten for å benytte eksklusjonsmetoden og utpeke den som likner mest. Og faren er ikke bare hypotetisk. Slik Magnussen skriver, ville det ikke vært noe stort problem dersom de som ikke husket riktig ville avstå fra å utpeke noen, men skremmende ofte foretar vitnet en positiv identifikasjon selv når den mistenkte ikke er tilstede i konfrontasjonen.

Slik bl.a. Elizabeth Loftus har vist, er det sågar mulig å plante minner av hendelser som aldri har funnet sted i hukommelsen ved hjelp av ledende spørsmål og andre sterkt suggestive teknikker som f.eks. hypnose. I ekstreme tilfeller kan en uskyldig mistenkt sågar begynne å tro han har begått forbrytelsen og tilstå for senere å bli frifunnet av DNA-bevis eller en tilståelse fra den virkelige gjerningsmannen. Mange av de groveste rettsskandalene vi kjenner til har nettopp vært saker hvor bruken av suggestive forhørsmetoder har løpt løpsk - ofte styrt av forutinntatte mistanker fra politi og forhørsapparat. Magnussen presiserer at enkelte ledende spørsmål ikke er problemet. Et virkelig suggestivt intervju kjennetegnes ved:

Ulike former for overtalelse eller press for å gi et bestemt svar. Dette kan omfatte ulike former for sanksjoner som å nekte vitnet hvile, misbilligelse for å gi et annet svar enn det intervjueren er ute etter, samt ros og løfter om belønning for å gi intervjueren det svaret han vil ha.
Konformitetspress som når et barn får høre at alle de andre barna allerede har forklart seg slik intervjueren ønsker samt antydninger om at intervjueren allerede vet hva som skjedde og kan bevise det.
At spørsmål gjentas selv om vitnet allerede har svart på dem, for på denne måten å antyde at intervjueren ikke er fornøyd med svaret.

Fra det pseudovitenskaplige området kjenner vi bl.a. til fenomenet i forbindelse med fremkalte minner om UFO-bortføringer og tidligere liv. I motsetning til hva Freud har lært oss å tenke, er det liten eller ingen dekning for at traumatiske minner fortrenges fra hukommelsen, og kan hentes frem på nytt ved hjelp av terapi. Problemet er ofte tvert imot at slike minner sitter spesielt godt, og stadig trenger seg frem slik at personen aldri får lagt hendelsen bak seg. Hvis forskningen har lært oss noe, er det at minner svekkes med tiden, og det går imot alt vi har lært å hevde at minner blir mer pålitelige over tid.

En tredje feilkilde er kjent som kognitiv redigering, og kjennetegnes ved at "hukommelsen for hva som tidligere har hendt, tilpasses den nåværende kunnskap, og nåværende holdninger og følelser": Når vi allerede vet at en person er mistenkt for et mord, er det f.eks. lett å tolke alt vedkommende sa og gjorde rundt drapstidspunktet som mistenkelig, selv om man ikke reagerte på det der og da.

Vi ser med andre ord at troverdige personer ikke trenger å være pålitelige vitner. Men det er selvsagt ikke alltid personen er troverdig. Undersøkelser viser at vi alle lyver mer eller mindre hver dag. De fleste slike løgner er selvsagt harmløse eller sågar nødvendige for å kunne fungere sosialt ("hvite løgner"). I rettslig og vitenskaplig kontekst er løgn derimot er alvorlig problem. Spørsmålet er da hvordan vi kan vite hvem som lyver. De fleste av oss har nok en forestilling om at løgnere har en tendens til å røpe seg gjennom nervøs eller påtatt opptreden, unnvikende blikk, hyppige pauser etc. Slike symptomer kan imidlertid like gjerne skyldes at forhørssituasjonen i seg selv er ubehagelig eller frykten for å bli uskyldig anklaget. Løgnere vet dessuten at dette er tegn som vekker mistanke, og vokter seg derfor vel for å unngå dem. Magnussen konkluderer:

Evnen til å skille løgnaktige forklaringer fra sannferdige på grunnlag av hvordan løgnere fremtrer, ligger meget nær tilfeldighetsnivå. De viser alle at vi ikke er i stand til å benytte vitners atferd som indikator på løgn og sannferdighet.

Det forholder seg heller ikke annerledes med såkalte ekspertvitner eller sakkyndige. Hva så med polygraftester?

Den vitenskaplige status av polygrafen er uomtvistelig, den foreliggende forskning viser at på et statistisk nivå øker prediksjonen av løgn versus sannferdighet, skyld versus uskyld betraktelig. Men som forskere er vi i første rekke interessert i de generelle tendenser og statistiske prediksjoner, ikke i enkelttilfeller som det er tale om i en kriminaletterforskning og i retten.

Skillet mellom pålitelighet og troverdighet er heller ikke nytt for skeptikere. Som skeptikere skiller vi ofte mellom "true believers" som oppriktig tror på sine egne påstander og "charlatans" som bevisst bløffer. Mange av disse lyver selvsagt for profitt eller oppmerksomhet, men som Magnussen påpeker i første kapittel, hender det også "at vitnet/offeret blir fanget i prosessens egen dynamikk": Det som begynte som løst sladder eller beskyldninger fremsatt i affekt blir tatt på alvor, og siden blir det stadig vanskeligere å trekke historien tilbake. I følge James Randi (i Flim-Flam!) var det trolig noe slikt som skjedde i episoden med the Cottingley fairies: Det som i utgangspunktet var en harmløs spøk av to sjarmerende ungjenter utartet, og siden var det ingen vei tilbake uten å bli holdt ansvarlig for grovt bedrag.

Vitnet selv er selvsagt bare en av partene i en forhørssituasjon. Mange av feilkildene - som kanskje representerer den alvorligste trusselen mot rettssikkerheten - ligger hos etterforsknings- og forhørsapparatet selv. Som skeptikere er vi godt kjent med fenomenet confirmation bias hvor man starter med en forutinntatt konklusjon, og velger eller tolker data selektivt for å bekrefte det man allerede har bestemt seg for å tro. Det er ille nok når dette skjer innen forskning, men når politietterforskere og forhørspersonell blir fanget av sin egen forutinntatthet, kan det bære riktig galt avsted. Magnussens beskrivelse av intervjumetodene som har vært anvendt på barn i Bjugn-saken og liknende overgrepssaker er rystende lesning og en grell påminnelse om hvorfor vi trenger kritisk tenkning. Magnussen presiserer at det ikke handler om hvorvidt vi skal "stole på barna":

Spørsmålet er snarere: Kan vi stole på voksne?

Dessverre viser svaret seg alt for ofte å være nei. I en spørreundersøkelse fra 2001 ble 62 eksperter i vitnepsykologi bedt om å ta stilling til 30 utsagn, og rangere dem etter pålitelighet fra 1-6. Følgende 7 punkter som fikk fra 90 til 100 % tilslutning kan tjene som en oppsummering:

Et øyevitnes forklaring om en hendelse kan påvirkes av hvordan spørsmålene til vitne blir formulert.
Politiets instruksjoner kan påvirke et øyenvitnes villighet til å foreta en positiv identifikasjon.
Et øyenvitnes subjektive sikkerhet (konfidens) kan påvirkes av faktorer som er urelatert til identifikasjonens nøyaktighet.
Øyenvitners forklaring om en hendelse reflekterer ofte ikke bare det de så, men også informasjon de senere har fått.
Små barn er mer sårbare enn voksne for suggestiv påvirkning fra intervjueren, sosialt press fra andre barn, og andre sosiale påvirkninger.
Et øyenvitnes subjektive sikkerhet er ikke en god indikator på hans eller hennes objektive pålitelighet.
Et øyenvitnes persepsjon og hukommelse for en hendelse kan påvirkes av hans eller hennes holdninger og forventninger.

Fått mail!

Jeg sendte en mail til Brian Dunning, som lager Skeptoid (lytt på Skeptoid!), om en sak jeg ikke vet opp eller ned på og i natt fikk jeg følgende svar:

Ha! That's a new one. Thanks!
- Brian

Så nå kan dere lure på hva jeg lurer på...

torsdag, oktober 30, 2008

Dog Soldiers

Halloween nærmer seg med stormskitt og du lurer kanskje på hva slaks skrekkfilmer du skal se. La meg anbefale Dog Soldiers fra 2002.
Jeg er ingen fan av varulvsjangeren, men jeg likte virkelig britiske Dog Soldiers da jeg så den for første gang tidligere i år. Det var rett frem solid action og gode spesialeffekter hele veien.
Filmen handler om militærøvelse i Skottland som ender opp blodbad når soldatene blir angrepet av varulver. De klarer å komme seg inn i et hus og der må de kjempe gjennom hele natten for å overleve.
Er du ute etter en skrekkfilm med action er denne filmen perfekt for deg. Mer trenger du egentlig ikke å vite om filmen.

The Blair Witch Project

Halloween nærmer seg med stormskitt og du lurer kanskje på hva slaks skrekkfilmer du skal se. La meg anbefale The Blair Witch Project fra 1999.
Jeg har jo nevnt denne filmen i sammenheng med både [Rec] og Cannibal Holocaust, så jeg kan jo like godt ta den med som filmanbefaling. Historien er om tre studenter som i 1994 går ut i skogen for å lage en dokumentarfilm om The Blair Witch og forsvinner. Denne filmen er liksom disse opptakene de gjorde før de forsvant.
Alt er gjort med håndholdte kameraer mens de går rundt i mørket og er redd for lyder og ting de kommer over ut i villmarken. For noen er dette en teit film mens andre synes det er av de skumleste filmene de har sett.
Jeg synes ingen av delene. For meg er dette ganske enkelt en grei film basert på en grei ide. Den er mørk og skummel nok for sen Halloween kveld, men jeg er ikke typen som mister nattesøvn over den. Dette er en film du må se selv for å avgjøre om du liker den eller ikke. Hvorvidt den er skummel handler om hvor mørkredd du er.

Dracula

Halloween nærmer seg med stormskitt og du lurer kanskje på hva slaks skrekkfilmer du skal se. La meg anbefale Dracula fra 1931.
Dette er den første offisielle Dracula filmen. Nosferatu fra 1922 hadde ikke tillatelse til å bruke Dracula navnet. Så selv om Nosferatu følger Bram Stoker i større grad enn denne filmen er dette den første offisielle. Dracula er heller ikke like mørk og gotisk som Nosferatu, men i gjengjeld grunnla denne filmen det klassiske Dracula image vi kjenner i dag uavhengig av om man kan noe som helst om Dracula.
Dette er ikke en så fryktelig skummel film etter dagens standarder, men den er interessant å se på. På grunn av budsjettkutt som følge av den økonomiske depresjonen på 1930-tallet fikk ikke filmen alle de store scenene den skulle ha og man kan lure på hvordan den kunne ha vært med fult budsjett.

[Rec]

Halloween nærmer seg med stormskitt og du lurer kanskje på hva slaks skrekkfilmer du skal se. La meg anbefale [Rec] fra 2007.
[Rec] er en spansk skrekk film som i likhet med The Blair Witch Project blir sett gjennom et håndholdt kamera, men i motsetning til The Blair Witch Project er dette en mer tradisjonell skrekkfilm. [Rec] kunne ha fint vært spilt inn på tradisjonelt vis med flere kameraer, men da hadde veldig mye av stemningen og det som gjør denne filmen unik forsvunnet.
Filmen begynner med tv reporteren Ángela Vidal (spilt av Manuela Velasco) og kameramannen hennes som har et program om hva som skjer på byen om natten. De er på brannstasjonen og ser hva brannfolk gjør på nattestid og de får bli med når de rykker ut.
En gammel kvinne har falt over i en boligblokk og brannvesenet må slå inn døren. Og der er det filmen begynner å bli en skrekkfilm.
Jeg skal ikke avsløre hva som skjer, men dette er absolutt en film jeg anbefaler på det sterkeste.

2008 Fashion SWAT Halloween Costume Spooktacular!

The goblins and kobolds are on the prowl once again! That can only mean the time has arrived for another special Halloween SWAT!

Dr. Thorpenstein: Boooooo! Hello there, boys and "ghouls," are you ready for some freaky Halloween fun? Get ready for a night of fright with these "hilarifying" real-life costumes! Don't get to scared, or you'll have to call your "mummy"! Muahahaha!

Zackula: Frights to see you! After many months beyond the grave, Fashion SWAT has clawed its way back with this terrifying spooktacular to chill your funnybones! Wooooooohoooohooooo! Fangs for reading!

Link

The Blank Slate - The Modern Denial of Human Nature

The Blank Slate av Steven Pinker er til dels ment som et innspill i, og til dels som et oppgjør med den evinnelige "nature vs. nurture"-debatten. Hovedproblemstillingen er med andre ord i hvor stor grad menneskelig atferd (i videste forstand) er genetisk betinget (altså medfødt), og hvor mye som skyldes miljøpåvirkning eller læring (som altså kommer utenfra). I hvert fall i den grad spørsmålet er vinklet som et enten eller, er dette en debatt som for lengst burde vært lagt død. Selvsagt har miljøet enorm innflytelse på nesten alle aspekter ved menneskelig atferd – ingen er født med norsk språk eller et kristent livssyn – men genene har en betydelig statistisk effekt på hvordan vi reagerer på miljøpåvirkning. Debatten fortsetter imidlertid å rase, ikke minst fordi spørsmålet har blitt så ideologisk betent at nøktern evaluering av empiriske fakta ikke sjelden må vike for nazibeskyldninger og andre personkarakteristikker, foruten protestaksjoner og i ekstreme tilfeller sågar drapstrusler.

Pinker tar et oppgjør med myten om tabula rasa (the blank slate), dvs. myten om at menneskesinnet ved fødselen er som en tom tavle uten innhold eller predisposisjoner av noe slag. Ut fra et slikt syn gir det knapt mening å snakke om noen medfødt "menneskenatur" ettersom ingenting er medfødt. Miljøpåvirkning har alt å si mens genene i beste fall spiller en neglisjerbar rolle. Denne myten appellerer spesielt til personer på den politiske venstresiden av grunner som burde være innlysende: hvis alle starter på null, betyr det at alle per definisjon starter likt. Hvis det ikke finnes medfødte forskjeller mellom individer og grupper, kan alle forskjeller tilskrives urettferdigheten og diskrimineringen som er innebygget i systemet. Hvis det lyktes å skape et fullkomment egalitært samfunn uten diskriminering av noe slag, skulle alle grupper i følge dette synet endt opp nøyaktig likt representert på alle statistikker.

En beslektet myte er myten om den edle villmann (the noble savage) som kort fortalt sier at alle mennesker er født uten uedle motiver fra naturens side (derav begrepet ”barnslig uskyld”) mens alt som er negativt skyldes sivilisasjonens fordervelige innflytelse. I følge dette synet er aggresjon, egoisme og diskriminering unaturlige og innlærte egenskaper som var ukjente for våre ville forfedre - slik de fremdeles er for primitive naturfolk som lever i harmoni med naturen og aldri har hørt om krig. Hvis vi bare kunne identifisere og eliminere de korrumperende elementene i kulturen, ville all uønsket atferd blitt borte av seg selv. Mer om dette i følgende foredrag:

En tredje myte er myten om gjenferdet i maskinen (the ghost in the machine). Myten er nært knyttet til kartesisk dualisme og forestillingen om en overnaturlig sjel, men kommer også i sekulære varianter (hos dem som Daniel Dennett kaller ”cartesian materialists”). Myten sier at menneskesinnet - og i særdeleshet viljen - opererer fullstendig uavhengig av fysiske årsaker, inkludert den fysiske hjernens aktivitet. I likhet med Thomas Aquinas' "ubevegede beveger" tenker man seg at viljen har makt til å forårsake fysiske handlinger uten at viljen på sin side er forårsaket av noe utenom seg selv. Ideen appellerer spesielt til personer på den politiske høyresiden fordi alt ansvar for sosiale ulikheter samt kriminalitet, rusproblemer etc. dermed kan legges på individet som kunne (og følgelig burde) valgt annerledes selv om situasjonen og alle forutgående årsaker hadde vært identiske helt ned til den minste detalj.

Pinker forsvarer ideen om en medfødt menneskenatur, og viser hvordan mytene om tabula rasa, den edle villmann og gjenferdet i maskinen har vært med å fordreie debatten omkring politisk betente temaer. Tvillingstudier har f.eks. vist at eneggede tvillinger (som altså deler 100% av sine gener) som er skilt ved fødselen og vokst opp i forskjellige familier (altså ulike miljøer), har en tendens til å utvikle de samme slående fellestrekkene som om de var oppvokst sammen. Eneggede tvillinger likner hverandre mer enn toeggede tvillinger (som kun deler 50% av sine gener) enten de er oppvokst sammen eller ikke, mens adopterte søsken (som altså ikke er biologisk beslektet) oppvokst i samme familie knapt oppviser likheter ut over det man kunne forvente ved tilfeldigheter alene.

Evolusjonær biologi viser hvordan egenskaper som aggresjon, egoisme, hevngjerrighet og diskriminering er strategier som ville blitt favorisert av det naturlige utvalg i miljøet våre ville forfedre levde i, slik de fremdeles er normen hos våre nærmeste slektninger i dyreriket, mens neurologien bl.a. viser hvordan skader i en bestemt del av hjernen kan deaktivere en persons evne til å føle empati, gjenkjenne ansikter, forstå språk eller verdsette musikk selv om personens mentale evner ellers fungerer som normalt. I tilfeller hvor de to hjernehalvdelene hos en person har blitt skilt fra hverandre kirurgisk, kan man ende opp med to mer eller mindre uavhengige bevisstheter i samme hode, som begge jobber hardt for å rasjonalisere den andre hjernehalvdelens handlinger.

Så hvorfor fortsetter såpass mange å tviholde på ideer som åpenbart ikke kan stemme? Pinker identifiserer fire hovedgrunner til at så mange frykter en biologisk forståelse av menneskenaturen:

Frykten for ulikhet: Hvis ikke alle er født like fra naturens side, vil dette legitimere rasisme, kvinnediskriminering, sosialdarwinisme og den sterkestes rett.
Frykten for imperfektibilitet: Hvis aggresjon, egoisme og diskriminering "sitter i genene", betyr det at det er håpløst å jobbe for forbedringer.
Frykten for determinisme: Hvis våre valg bare er den fysiske hjernens mekaniske respons på miljøet rundt, er det over og ut med alt ansvar og all personlig moral.
Frykten for nihilisme: Hvis vi bare er kompliserte biologiske maskiner, betyr det at alle verdier og all mening er en illusjon.

Pinker argumenterer for at en vitenskaplig forståelse av menneskenaturen ikke leder til de fryktede konsekvensene. Følgende sitat – hentet fra et foredrag Pinker ga ved MIT (se video på Youtube) – oppsummerer argumentet i et nøtteskall:

Political equality does not require sameness, but policies that treat people as individuals with rights.
Moral progress does not require that the mind is free of selfish motives; only that it has other motives to counteract them.
Responsibility does not require that behavior is uncaused; only that it responds to contingencies of credit and blame.
Meaning in life does not require that the process that shaped the brain has a purpose; only that the brain itself has a purpose.

Og ikke nok med det: Det er egne farer forbundet med å benekte menneskenaturen. Som Pinker skriver i The Blank Slate:

It is a bad idea to say that discrimination is wrong only because the traits of all people are indistinguishable.
It is a bad idea to say that violence and exploitation is wrong only because people are not naturally inclined to them.
It is a bad idea to say that people are responsible for their actions only because the causes of those actions are mysterious.
It is a bad idea to say that our motives are meaningful in a personal sense only because they are inexplicable in a biological sense.

Argumentet om at diskriminering er galt fordi det ikke finnes medfødte forskjeller forveksler deskriptive og normative utsagn. At diskriminering er galt er en verdivurdering som ikke burde være betinget av empirisk tvilsomme teorier om menneskesinnet som en tom tavle. Enda verre: Argumentet kan nesten bare tolkes dit hen at diskriminering ikke ville vært galt likevel dersom medfødte forskjeller var et faktum. Heller ikke troen på perfektibilitet er harmløs, slik nyere historie har vist. Flere av det forrige århundrets verste overgrep var motivert av ambisjoner om å forme folk til perfekte "sosialistiske personligheter" ved å kontrollere alle sider ved miljøet.

Jeg kunne skrevet en hel blogg dedikert til hvert av kapitlene om politikk, vold, kjønnsforskjeller, barneoppdragelse og kunst, men felles for alle er at debatten har blitt fordreid av ideer om tabula rasa, den edle villmann og gjenferdet i maskinen. Her er noen eksempler i destillert form:

Myten om at vi er født som edle villmenn antyder at moralsk atferd er noe som kommer gratis av seg selv uten at vi trenger å jobbe for det, og forleder folk til å oppfatte vår moderne sivilisasjon som årsaken til vold og undertrykking i stedet for den beste medisin vi har mot barbariet.
Dogmet om at kvinner og menn ikke kan ha ulike medfødte preferanser gjør at noen kvinner føler seg presset til å velge tradisjonelle ”mannsyrker” selv om de personlig hadde foretrukket noe annet, mens de som velger tradisjonelle ”kvinneyrker” føler seg sett ned på.
Forestillingen om at barn fødes som tomme tavler – som passivt absorberer det foreldre og andre oppdragere skriver på dem – fører lett til en automatisk antagelse om at foreldrene må ha sviktet dersom et barn havner på skråplanet, selv om foreldrene ikke nødvendigvis trenger å ha gjort noen dårligere jobb enn mange foreldre av kjernesunne englebarn.
Og kanskje verst av alt: uten noen felles menneskelig natur å appellere til, kan man ikke en gang argumentere for at overgrep som f.eks. slaveri er galt fordi det forårsaker lidelse; Hvis det kun er miljøpåvirkning og læring som får oss til å oppfatte slaveri som noe negativt, kan det like gjerne argumenteres for at folk som er oppvokst i slaveri kan lære å like det.

onsdag, oktober 29, 2008

Cannibal cult mother who skinned son and made him eat his own flesh gets 9 years in jail

A cannibal cult mother who tortured her son in a locked cellar while relatives skinned him and forced him to eat his own flesh has been jailed for nine years.

Klara Mauerova, 31 - a member of a sinister religious cult and her sister Katerina led the sickening torture of her eight-year-old son Ondrej and his ten year-old brother Jakub.

A court in Brno in Czech Republic heard how relatives partially skinned Ondrej and forced him to eat his own flesh.

Link

Jeg ser av og til saker som disse og lurer bestandig på hvem disse kannibalkultene er og hvordan de operer.

Kingdom Coming - The Rise of Christian Nationalism

Jeg har vært særdeles aktiv på bokfronten de siste månedene, og finner det derfor naturlig å kommentere litt av det jeg har lest i en serie av bokanmeldelser. Først på programmet står Kingdom Coming - The Rise of Christian Nationalism av den anerkjente reporteren Michelle Goldberg.

De som Goldberg kaller kristne nasjonalister representerer i utgangspunktet et mindretall av evangelisk kristne amerikanere, men har oppnådd uforholdsmessig stor politisk innflytelse gjennom aggressiv PR og overlegen organisering på grasrot-nivå.

Bevegelsen utgjør i dag trolig den viktigste grunnpilaren i det Republikanske Parti, og Bush har gjort gjengjeld ved å utnevne dens representanter til nøkkelposisjoner innen administrasjon og rettsvesen over en lav sko. Fire av de ni setene i høyesterett er allerede fylt av kristne nasjonalister, og John McCain har allerede gjort det klart at de vil få rent flertall dersom han blir valgt. Vi må i så fall være forberedt på neste "monkey trial" kan komme til å gå i kreasjonistenes favør. Men uansett hva som blir utfallet av det forestående presidentvalget, vil alle langtidsutnevnelsene under Bush sikre bevegelsen en betydelig makt i lang tid.

Kristen nasjonalisme kjennetegnes ved en revisjonistisk historieforståelse der USA ble grunnlagt som en kristen nasjon og skillet mellom stat og kirke er en løgn fabrikkert av gudløse liberale konspiratører. Målet for bevegelsen er å vende tilbake til en tapt storhetstid da kristne nøt sin gude-gitte rett til å styre i fred, mens vantro og kjettere kjente sin plass nederst på rangstigen. Men det er ikke bare konvensjonell historieskrivning de kristne nasjonalistene vil til livs, men snarere hele den empiriske tilnærming til virkeligheten. Som Goldberg skriver i kapittelet om kreasjonisme, er det en gylden ironi over at fundamentalister tradisjonelt har motsatt seg relativisme:

There's a tremendous irony in the way conservatives have adopted their position on evolution. After all, the right has been complaining about relativism - the idea that there is no absolute truth - for years. Now challenging the conclusions of science in the name of cultural tolerance, conservatives have created their own version of radical deconstructionism. Applying the French academians they once excoriated, they're undermining the very idea of empirical reality, dismissing inconvenient facts as the product of an oppressive ideology.

Og det gjelder ikke bare evolusjon vs. kreasjonisme:

- it marks the Christian nationalists' entire relationship to reality. The right has a host of pet pseudoscientific theories that buttress its biblical worldview. They include reparative therapy to "cure" homosexuals; a mythical link between abortion and breast cancer; "post-abortion syndrome," a psychiatric disorder that exists almost exclusiely in pro-life lore, and the efficiancy of abstinence-only education, an entire cottage industry of scientific distortion.

Dette målet skal til dels nås ved å infiltrere etablerte institusjoner for å ødelegge dem fra innsiden: Forfatteren av ID-boken Icons of Evolution, Jonathan Wells, tok etter eget sigende doktorgraden i cellebiologi utelukkende for å bekjempe evolusjonslæren. Men om etablerte institusjoner ikke lar seg erobre, svarer bevegelsen simpelthen ved å opprette egne institusjoner hvor religiøse dogmer er garantert fri adgang til å sette premissene fullstendig uimotsagt.

Slik Goldberg påpeker, kan de fleste totalitære og militante bevegelser bare eksistere i opposisjon til noe annet, og er derfor avhengig av ytre fiender. Og den kristne nasjonalistbevegelsen er intet unntak:

Christian nationalism, like most militant ideologies, can exist only in opposition to something. Its sense of righteousness depends on feeling besieged no matter how much power it amasses. Conservatives control almost the entire federal government, along with an enormous Christian counterculture, but go to any right-wing gathering, and you'll hear speaker after speaker talk about being under attack, about yearning to "take the country back," about the necessity of fighting even harder.

Et eksempel på dette er at kampen mot homofilt ekteskap vinkles som en kamp til forsvar for tradisjonelt ekteskap - som om noen hadde foreslått å frata heterofile retten til å gifte seg. Dessverre er eksemplet bare så alt for typisk: å ikke tillate diskriminering av andre grupper omtolkes som diskriminering av kristne. Å ikke innrømme dem spesielle privilegier oppfattes som å nekte dem en rettighet. Slik har det lyktes bevegelsen å kombinere aggresjon utad med all den følelse av rettferdig harme og indignasjon som kjennetegner en urettmessig diskriminert gruppe.

Bevegelsen har ellers gjort et sjakktrekk ved å slutte fred med katolikker, fargede kristne og til en viss grad sågar islamske ekstremister for å gjøre felles front mot de nye hat-gruppene: homofile, feminister, liberale, intellektuelle og sekularister. Sågar rekonstruksjonister som aktivt går inn for teokrati og åpent tar til orde for henretting av homofile, begynner så smått å bli tatt inn i varmen. Et skrekkeksempel på hvor langt mange har fjernet seg fra virkeligheten er boken The Pink Svastika som ikke bare benekter at nazistenes forfølgelser av homofile i det hele tatt fant sted, men sågar hevder at nazismen primært var en homofil bevegelse.

Det er for så vidt ingenting nytt at religiøse organisasjoner mottar statlig støtte til sekulært, veldedig arbeid, men inntil nylig kunne man ikke bedrive misjonsvirksomhet eller diskriminere på grunnlag av religion i forbindelse med ansettelser samtidig som man mottok offentlige midler. Under Bush-administrasjonens "faith-based initiatives" er disse betingelsene kastet over bord. Goldberg beskriver bl.a. hvordan sosialarbeidere som har utført sekulært hjelpearbeid for Frelsesarmeen i årevis enten har blitt presset ut på religiøst grunnlag eller sagt opp i protest mot at de ble tvunget til å rapportere ikke-kristne og homofile medarbeidere til ledelsen. De siste årene har religiøse organisasjoner - så godt som alle kristne - mottatt flerfoldige milliarder dollar i offentlig støtte så å si uten kontroll over hva pengene brukes til eller krav til resultater. Dette kan nok virke underlig for oss, men kun hvis vi forutsetter at resultatene i det hele tatt har noen relevans. For bevegelsens egne medlemmer er det ofte helt andre hensyn som motiverer, slik følgende sitat fra en avholds-aktivist illustrerer:

AIDS is not the enemy. HPV and a hysterectomy at twenty is not the enemy. An unplanned pregnancy is not the enemy. My child believing that they can shake their fist in the face of a holy God and sin without consequence, and my child spending eternity separated from God, is the enemy.

Kingdom Coming - The Rise of Christian Nationalism er en av de mest uhyggelige bøkene jeg har lest. Dessverre er den også sann. Mer om boken og forfatteren her:

http://www.kingdomcoming.com/

mandag, oktober 27, 2008

NO on proposition H8

En gjeng fra forumet til "the skeptics guide to the universe" lagde denne parodien av en religiøs propagandavideo til støtte for proposition H8. Hjelp til å spre den høyt og lavt!

fredag, oktober 24, 2008

Back TUVA Future: Ondar in Vladivostok

Richard Feynman er med også.

torsdag, oktober 23, 2008

Dan Dennett: Ants, terrorism, and the awesome power of memes

onsdag, oktober 22, 2008

NEEEEIIIII!!!!!

Dette er så dårlig at jeg frykter det vil ha tilbakevirkende kraft og ruinere Use Your Illusion platene også. Trist, så uendelig trist.

Abonner på: Innlegg (Atom)