Metal Søndag 19. mai
Mechanic Records, 1989
Jeg tror ikke det er noen andre progressive metalband som er så kjente som Dream Theater. De er godt kjent utenfor metalsjangeren og en stor andel av fanbasen deres er ikke metalheads, men prog rockfans og andre pretensiøse nerder. De er kjent som det bandet med lange partier med instrumentalonani og er ofte det første progressive bandet mange sjekker ut enten det er snakk om progressiv metal eller prog rock. For mange er de selveste definisjonen på progressiv metal og er selveste grunnen til at vi kan snakke om det som en egen sjanger. Progressiv metal på 80-tallet var storsett enten power metal med hint av prog eller veldig tekniske thrashband. Dream Theater kom og gjorde noe som var deres egen sound og kickstartet sjangeren som noe eget separat fra annen metal gjennom 90-tallet. Men i likhet med alle andre band, så måtte de starte et sted. Dannet som Majesty i 1985 og skiftet navn til Dream Theater i 1988, så bygget de opp en egen sound som kom frem i debutalbumet When Dream and Day Unite i 1989. I likhet med det meste av progressiv metal som hadde kommet ut før dem, så var det tydelig at Rush var hovedinspirasjonen, men Dream Theater har også tydelige røtter i Yes og andre lignende gamle prog rockband, mens deres metalinspirasjon er uten tvil Queensrÿche og igjen, Rush på deres mest tyngste. Alt det som gjør Dream Theater til et unikt band som senere ble kopiert av så mange andre er på plass, men til tross av dette er When Dream and Day Unite ansett som det sorte fåret i deres diskografi.
Mange fans av bandet liker ikke dette albumet like mye som de senere av to årsaker. Det første er at When Dream and Day Unite ikke har formelen som de er ute etter som er å finne på de senere albumene. De kommer nært nok med melodiøs metal med hint av power metal som ikke er så hard og tung at den skremmer vekk fans av den mykere prog rocken fra 70-tallet, men samtidig er tøff nok for formålet, og det er nok av myke, atmosfæriske partier og lange instrumentale stykker som viser bandets tekniske ferdigheter. Problemet for mange fans er at det ikke er nært nok den sounden de vil ha fra bandet basert fra oppfølgerne. When Dream and Day Unite er et album fra et band som fremdeles prøver å finne deres egen sound. Det andre problemet er at James LaBrie ikke er på vokal. Han har vært bandets stemme på alle albumene deres unntatt debuten. I stedet har vi en fyr som heter Charlie Dominici, som høres nesten akkurat ut som Geddy Lee. Med tanke på at Rush er en såpass viktig inspirasjon, så er ikke det akkurat en dårlig ting. Til tross av de åpenlyse hintene av Rush, Yes og Queensrÿche, så var og er dette et veldig unikt album som var med på å forme progressiv metal til en egen sjanger. Det er ikke en favoritt blant fansen, men for meg er dette noe av det beste Dream Theater noen gang har gitt ut. Det er det albumet med minst instrumental onani og flest rett frem gode låter fylt med melodi og atmosfære. Er du ny til bandet eller sjangeren, så tror jeg at det er best å sjekke ut oppfølgeren. Men er du bare ute etter noe som balanserer mellom metal og prog rock, som har det grunnlaget så mange progband på 90-tallet prøvde å kopiere, så burde du absolutt sjekke ut When Dream and Day Unite.
-----------------------------------------------------
Sundecay er et canadisk doomband som har gitt ut to selvfinansierte EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
Prevail - Night Out (Da Boyz)
Chine - Floating
Skinflint - Okove
0 Comments:
Post a Comment