The Four Fundamental Forces Of Physics Explained
|
| 0
kommentarer
mandag, oktober 27, 2014
søndag, oktober 26, 2014
Metal Søndag 26. oktober
Metal Blade Records, 1995
Det er ikke skikkelig Halloween uten King Diamond. Han er
kjent for sin merkelig og unike falsettvokal og for konseptalbum bygget rundt
skrekkhistorier han selv har skrevet. The Spider's Lullabye bryter litt med de
andre albumene med at det bare er de 4 siste låtene som kan beskrives som noe
konseptalbum, mens de 6 første låtene står som individuelle historier, som
strekker seg fra seriemordere, spøkelser og det å bli begravd levende. De 4
siste låtene er noen som blir behandlet for araknofobi. Siden det er en
skrekkhistorie, så kan man forvente at ting ikke går så bra med pasienten. Hvis
disse 4 siste låtene hadde blitt strukket ut til et helt konseptalbum, så hadde
det blitt det første og eneste konseptalbumet hvor historien ikke handlet direkte
om det overnaturlige. Men som vanlig i metal, så er det musikken, ikke lyrikken
som er viktigst. King Diamond høres like rar og umenneskelig som vanlig. Det tar
tid for nye lyttere å bli vant til stemmen hans, og for noen, så klarer de dessverre
ikke det. Andy LaRocque er fortsatt genial på gitar og kommer sammen med den
nye gitaristen Herb Simonsen, så lager de noen veldig fine riff. Låtene og riffene er ikke like geniale som på
de klassiske albumene, men de er fortsatt geniale og flere mil over de fleste
andre band.
Dette er ikke det beste King Diamond albumet, men det er
fortsatt et genialt album. Det er nok av låter som står frem som både
atmosfæriske og som man kan headbange til. Dette er høy kvalitets heavy metal
en hver fan av King Diamond og heavy metal burde sjekke ut.
-----------------------------------------------------
Broken Fate er et sveitsisk thrash band med 3
demoer/EP-er ute. Dere kan høre dem på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
En gammel klassiker fra den tiden de gikk under navnet Hellhammer.
|
| 0
kommentarer
søndag, oktober 19, 2014
Metal Søndag 19. oktober
Nuclear Blast, 2003
Misery Index er et av de death metalbandene som vist nok
er kjempebra live, men kjedelig på plate. Personlig, så høres dette albumet alt
annet enn kjedelig ut i mine ører, så jeg vil våge å påstå at den påstanden
ikke stemmer. Misery Index sin versjon av death metal innholder store doser med
grindcore. Ikke grindcore som i goregrind eller lignende, men skikkelig ren
grindcore med politisk og samfunnsbevisst lyrikk. Grindcoreelementet er så
tydelig i musikken at jeg er nesten fristet til å si at det grindcore med et
tydelig death metalelement. Dette er rask, brutal og sinna musikk med skikkelig
aggressiv vokal. Det er selvsagt blast beats, men det er mye variasjon i
trommingen med en del d-beat hentet fra tidlig grindcore og crust punk. Vanligvis
når man snakker om death/grind, så er det ikke så mye snakk om gitarharmonier,
men dette albumet har noen fine gitarharmonier som bygger opp riffene. De er
med på å gjøre musikken skikkelig catchy og energisk. Man bare vet at det er
noen skikkelig ville moshpiter når bandet spiller disse låtene. Misery Index er
et band som vet når og hvordan bruke breakdowns og groove i musikken.
Dette albumet er perfekt for å få ut aggresjon rettet
imot dumme politikere, det teite samfunnet og hele den korrupte verden. Dette er
et godt eksempel på hvordan man tar klassisk grindcore og death metal, og gjør
det til noe moderne. Jeg syntes albumet var litt småkjedelig da jeg hørte på
det for første gang. Nå har jeg har jeg hørt på det minst 20-30 ganger i de
siste årene og det er alt annet enn kjedelig nå.
----------------------------------------------------
L'Edelweiss Noir er et fransk black metal band med to
demoer ute. Dere kan høre dem på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
søndag, oktober 12, 2014
Metal Søndag 12. oktober
Warmaster Records, 1995
Dette er egentlig ikke noe offisielt album, men en
bootleg. Til tross av det, så er denne bootlegen en del av Mayhems historie.
Alle kan historien om hvordan Dead begikk selvmord, hvordan Euronymous fant
liket, spiste deler av hjernen til Dead og tok dette bildet. Bildet dukket
senere opp som cover på en colombisk bootleg og resten er historie. Selveste
bootlegen er et elendig opptak fra en konsert på Sarpsborg i 1990, og den
elendige lyden er perfekt. Black metal trives på råtten lo-fi lydkvalitet, og The
Dawn of the Black Hearts leverer det i bøtter og spann. Stemningen er ikke like
uhyggelig og ubehagelig slik som på Live in Leipzig siden publikum høres ut til
å like bandet, men det som mangler i uhygge blir tatt igjen med råskapen i musikken.
Siden 1995, så har denne bootlegen blitt utgitt på CD med liveopptak fra
Lillehammer i 1986 og Pure Fucking Armageddon demoen fra samme år. Konserten fra
Lillehammer er bare 4 låter og alle er coverlåter av Venom og Celtic Frost
låter. Demoen er som forventet rå, sloppy, stygg, amatørmessig, rølpete og
dermed er med andre ord perfekt.
Hvis du ikke er en så stor fan Live in Leipzig, så vil du
neppe like The Dawn of the Black Hearts, og har du aldri vært noen stor fan av
Mayhem, så vil neppe dette albumet gjøre deg til noen fan. Men er du en fan av
lo-fi bråk og digger gammel Mayhem, så er det en selvfølge at du skaffer deg The
Dawn of the Black Hearts. Det er et stykke norsk black metalhistorie og
innholder noen virkelige tøffe opptak av en svunnen tid.
----------------------------------------------------------
Drofnosura er et canadisk sludge band som har gitt ut en
selvfinansiert EP. Dere kan høre hele EP-en på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
søndag, oktober 05, 2014
Metal Søndag 5. oktober
Selvfinansiert, 2012
Death og doom går veldig fint sammen, men hva skjer om du
legger til litt black metal? Da får du får du kvalitetsekstrem doom som Abyssal
fra Storbritannia. Dette er seig og tung death doom med en skikkelig mørk og
grotesk atmosfære. Black metaldelene er dominert av death metaldelen, men
kommer tydelig frem i noen av de raske partiene av låtene i form av riffene og
trommingen. Death metaldelen dominerer de sakt doomdelene, som utgjør mye av
musikken. Vokalen er en dyp growling, noe som sier klart i fra at Abyssal er
først og fremst et death metal band. Stemningen er skikkelig råtten, ondskapsfull
og når de fleste låtene ligger på litt under 10 minutter, så er det nok av tid
for å bygge opp den klaustrofobiske stemningen. Dette er musikk for mørke
kjellere og dype grotter.
Liker du death metal med fokus på stemning, death doom
med fokus på death metalsiden av sjangeren og/eller annerledes black metal, så
er dette et album jeg anbefaler på det sterkeste. Låtene er aldri kjedelig selv
om de er lange og de er nesten progressive til tider. Dette er musikk for
mørket.
--------------------------------------------------------------
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
søndag, september 28, 2014
Metal Søndag 28. september
Selvfinansiert, 2014
Jeg er hele tiden på utkikk etter undergrunnsband siden
det er der mye av den beste musikken kommer i fra. En dag i forrige måned, så
kom jeg over en anmeldelse på metal-archives.com om et doomband som het Poisoned
by Life. Nå går jeg gjennom mange anmeldelser hver dag uten å sjekke ut bandene
jeg leser om, men da jeg så det bare var 50 kopier av Cd-en deres, så kjøpte
jeg den uten en gang å høre på noen låter først. Jeg har flere ganger angret på
å ikke kjøpe plater mens de var tilgjengelig, så jeg ville ikke la denne slippe
unna. Albumet The End er tradisjonell doom med mye fokus på mørke og dystre
følelser, både i stemningen i musikken og lyrikken. Alle låtene er fylt med
skikkelig seige og blytunge riff. Man kan kjenne angsten og depresjonen bak dem
mens de kryper inn i øregangene sammen med den simple, men hypnotiske
trommingen. Det er skikkelig god gammeldags doom, så det er veldig sakte til
tider, men det er aldri kjedelig. Musikken er organisk og har en groove som gjør selv
de mest trege partiene interessante og fine å høre på. Vokalen er også veldig
fin.
Grunnen til at jeg skriver om et album jeg knapt har hatt
i litt over en måned er fordi det er som nevnt bare 50 kopier av CD-en. Er du
en platesamler som meg, så burde du handle nå før det er for sent. Det er fortsatt
kopier til salgs her. Men skulle det være for sent eller du ønsker å høre
albumet i motsetning til meg før du kjøper det, så kan du både høre og laste
ned hele albumet gratis på deres Bandcamp. Samleverdien er en ting, men syvende
og sist, så skriver jeg denne anmeldelsen fordi det er et veldig bra album. Det
er doom, så det kan ta en del gjennomlytninger før albumet klikker, men det er
så verdt den tiden det tar. Jeg vil ikke gå så langt som å si at dette er en
fremtidig klassiker, men det er et album enhver fan av doom burde høre på.
---------------------------------------------------
Ready for the Rodeo er et finsk stoner metal band med en
selvfinansiert EP ute. Dere kan høre hele EP-en på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
søndag, september 21, 2014
Metal Søndag 21. september
American Recordings, 1996
Jeg er kanskje i en minoritet, men jeg digger coveralbum.
Det er kult å høre band spille låtene som inspirerte dem og fikk dem til å
danne sitt eget band. Det er ingen hemmelighet at thrash har dype røtter i
hardcore punk, så det kommer ikke som noen stor overraskelse at thrashlegendene
Slayer lagde et coveralbum hvor de spiller gamle hardcorelåter. Det er cover av
låter fra hardcorelegender som Verbal Abuse, Minor Threat og selvsagt
crossoverpionerene D.R.I.. Det er også en omskrevet låt av proto-punkerne The
Stooges. Det er ikke bare coverlåter, men også noen originale punklåter fra det
kortlevde sideprosjektet Pap Smear. Pap Smear besto av Jeff Hanneman og Dave Lombardo fra Slayer og Rocky George fra Suicidal Tendencies. Jeg antar
sideprosjektet døde da Dave Lombardo sluttet i Slayer. Man kan lure på hvor mye
bedre dette albumet kunne ha vært om han fremdeles var i bandet.
Undisputed Attitude gir oss en halvtime med solid klassisk
hardcore med en mer thrashy og metallisk smak enn de originale låtene hadde. Det
er et veldig underholdene album og det siste virkelig gode albumet. Etter dette
albumet, så hoppet Slayer på dårlige 90-talls trender og begynte å lage bare
dritt. Jeg ser for meg noen som ikke er stor fan av punk og hardcore ikke
kommer til å like dette albumet, men forhåpentligvis vil dette albumet føre til
at noen metalheads begynner å utforske god gammeldags punk og hardcore.
---------------------------------------------------------------------
Doomslut er et panamansk drone doom band med en demo ute.
Dere kan høre hele demoen på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
søndag, september 14, 2014
Metal Søndag 14. september
Noise Records, 1991
Gamma Ray er et av de bandene som alle power metalfans
ser ut til å elske, men alle ser ut til å mislike eller ignorere de første tre
albumene med Ralf Scheepers på vokal. Ikke fordi Ralf Scheepers er noen dårlig
vokalist (tvert imot), me fordi alle heller vil høre Kai Hansen og fordi disse
albumene ikke er skikkelig power metal i deres ører. De er helt rett på det
siste punktet når det kommer til Sigh No More. Med unntak av noen riff her og
der, så er dette ren heavy metal. Personlig, så liker jeg heavy metal mer enn
power metal, så jeg liker dette albumet bedre enn mange av de senere albumene. Det
er også en god dose hard rock i låtene med en fin dose 80-tallsnostalgi. Ralf
Scheepers er vokalisten, men man kan høre Kai Hansen synge i bakgrunnen på flere
låter, og den kommer mer tydelig frem på As Time Goes By. Selv om han er bakgrunnsvokalist,
så er heldigvis gitaren hans alt annet enn i bakgrunnen når det kommer til
tøffe riff og gitarsoloer.
Sigh No More er andre og nest siste albumet som er heavy
metal og med Ralf Scheepers på vokal før Kai Hansen tok over all vokalen og
skrudde opp tempoet. De dundrer ikke i vei med dobbelbass og hyperraske power
metal riff enda med andre ord. Folk vil heller snakke om de senere albumene og
kalle dem klassikere, men for meg er det de tidlige Gamme Ray albumene som er
klassikere. jeg foretrekker de mer simple låtene med en god
80-tallspowerballade her og der. Dette albumet handler om den gode gamle heavy
metal og hard rock stilen, og det gjør det til et magisk album i mine ører.
----------------------------------------------
Svartalfheim er et brasiliansk enmanns black metal band
med en demo ute. Dere kan høre noen låter på prosjektets Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
onsdag, september 10, 2014
søndag, september 07, 2014
Metal Søndag 7. september
Warner Bros. Records, 1976
Når jeg tidligere skrev om Black Sabbath album, så hoppet
jeg over de to siste albumene med Ozzy før Dio tok over. Dette var fordi jeg
ikke hadde de albumene den gang og var under det inntrykket at de var dårlige. Jeg
har i ettertid skaffet meg dem og de er ikke så verst. Technical Ecstasy
starter med en ganske catchy heavy metallåten Back Street Kids, etterfulgt av
den mer doomaktige You Won't Change Me. Så langt, så er det ikke så verst og det
høres ut som Black Sabbath. Det er resten av albumet de fleste fans har
problemer med. For etter to sånn passe tunge låter med brukbare riff, så kommer
It's Alright, som høres ut som en ballade av The Beatles. Nå er det absolutt
ingenting galt med The Beatles, men dette er Black Sabbath. Faktisk er det en
ganske interessant låt, mens fordi trommisen Bill Ward synger den i stedet for
Ozzy. Det er det ikke så mye metal å finne på dette albumet etter de to første
låtene utover avslutningen Dirty Women. Technical Ecstasy er mer en blanding av diverse 70-tallsrocketrender
med hint av Black Sabbath enn et faktisk Black Sabbath album.
Er det et dårlig album av den grunn? Jeg vil si nei. Det er
et skuffende album. Det er et album som ikke kommer i nærheten av de tidligere
albumene i kvalitet. Det er på ingen måter et genialt album. Men det er heller
ikke et dårlig album. Så lenge man liker 70-tallsrock og ikke tenker så mye på
at det er Black Sabbath som spiller, så er dette et veldig fint album å høre
på. Riffene er kanskje ikke så tunge, men de er fortsatt gode nok. Technical Ecstasy
kommer aldri til å bli noens favorittalbum, og jeg vil anbefale de som går
gjennom Black Sabbath sin diskografi å hoppe rett til Heaven and Hell når de
har hørt ferdig Sabotage. Men skal du virkelig forstå utviklingen av musikken
deres og har ikke noe imot å sitte gjennom noe som ikke er like genialt som klassikerne,
så er det ingen grunn til å hoppe over dette albumet.
--------------------------------------------------------------
Dead Bread er et polsk death metal band med en
selvfinansiert EP ute. Dere kan høre hele EP-en på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
Fanvideo.
|
| 0
kommentarer
søndag, august 31, 2014
Metal Søndag 31. august
Century Media, 1992
En god oppfølger er aldri lett å lage, spesielt når det
man skal følge opp er et klassisk album som var med på å sette svensk death
metal på kartet. En god del vil si at Grave ikke fikk det til og at You'll
Never See... mangler noe av den intense følelsen og de geniale riffene til Intothe Grave. Har disse kritikerne rett? Bare delvis. You'll Never See... er
kanskje ikke like fresh som Into the Grave, men det er viktig å huske på at
debuten er et landemerke i sjangeren de aldri hadde noe håp om å leve opp til. Låtene
på dette albumet er for det meste låter de skrev like etter debuten, mens på
debuten brukte de for det meste låter de hadde brukt flere år på å perfektere. Så
selv om låtene her ikke er like perfekte, så har de alt det klassisk svensk
death metal skal ha. Den brutale motorsaggitartonen, blytunge riff og ren
ondskap og råskap. Dette albumet er skikkelig tøffe saker og den perfekte
soundtracken til å headbange til mens du drikker øl og graver opp graver.
Grunnen til jeg bruker så mye av anmeldelsen til å
sammenligne dette albumet med debuten er fordi jeg kom over flere anmeldelser
som ikke gir You'll Never See... langt nær så gode anmeldelser som de burde gi
dette albumet. Dette albumet er alt man ønsker og forventer fra god gammeldags
death metal, og det er ingen feil eller svake låter på dette albumet, bare ren death metal.
Dette er klassisk death, og man må være en idiot for å mene noe annet.
-----------------------------------------------------------
Acid Goat er et britisk doom band med en selvfinansiert
EP ute. Dere kan høre EP-en på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
torsdag, august 28, 2014
søndag, august 24, 2014
Metal Søndag 24. august
CBS, 1984
Når man tenker på dansk metal, så tenker man som oftest bare
på Mercyful Fate/King Diamond, men er man typen som er opptatt av 80-talls
metal, så vil man også tenke på Pretty Maids. Etter en kort klassiskinspirert
intro, så åpnes albumet med Back to Back. Back to Back er et tøft stykke tidlig
power metal som var med på å grunnlegge sjangeren. Rask, hard, men også
melodiøs. Mange tidlige power metalband hørte på Pretty Maids, og mange nyere
power metal band som har utforsket power metalsjangerens røtter er godt kjent
med sangen, spesielt etter at HammerFall coveret låta. Resten av albumet er mer
rett frem heavy metal i typisk 80-tallsstil, men på ingen måte noen nedtur. Det
er klassisk heavy metal hele veien med en obligatorisk klissen 80-tallsballade.
Det som skiller Pretty Maids fra mange heavy metalband er bruken av keyboards. De
er aldri i veien for riffene og man legger ikke merke til dem så ofte, men de
er med på å skape sounden.
Red, Hot and Heavy er alt fans old school heavy kan ønske
seg. Riff, riff og mer riff. Ronnie Atkins har en tøff stemme, det er effektiv
bruk av keyboards og alt høres bare rett ut. Album som dette er grunnen til at
80-tallssounden blir tilbedt og så mange prøver å gjenskape den. Pretty Maid er
et av de obligatoriske bandene all fans av heavy metal burde være kjent med og
Red, Hot and Heavy er en av grunnene hvorfor.
----------------------------------------------------------
Silent Images er et svensk progressiv death/thrash band
med en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre hele EP-en på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
